Peak oil i kontekst II: Et Norge uten olje

Mange vil nok tenke at Norges sterke økonomi gjør at vi ikke vil bli så hardt rammet av det som er beskrevet ovenfor. Dette stemmer trolig på relativt kort sikt (de neste ti årene). Vi må imidlertid huske på at dette vil være en varig situasjon. Verden vil måtte gjennomgå mangfoldige kriser og svært dyre og energikrevende omstillinger i en situasjon med stadig minkende tilgang på olje. Det siste er ikke reverserbart. Om man ikke skal stole på at noen der ute har en ukjent og mirakuløs energikilde som de ikke har fortalt oss om, så fordrer situasjonen langsiktig planlegging.

Av Anders B. Asphaug

La oss kort se på Norges situasjon:

1) EU vil tidlig bli sterkt rammet, og storparten av vår eksport går dit (om lag 70 %).

2) Vi har en eldrebølge som snart slår inn for fullt.

3) Det er ikke sikkert at vår oljeformue kommer til å stå seg så godt som vi antar (den er som kjent investert i verdensøkonomien, spesielt USA og Europa, ikke i strategisk viktige områder som industri, utdannelse og infrastruktur. Se Amerikansk professor ut mot oljefondet

4) Klima og jordbruksforhold gjør at vi ikke kan vente fete år om mattilførselen skulle stoppe opp (en slik permanent stopp virker dog veldig lite sannsynlig).

Norge er om lag 50 % selvforsynt når det gjelder en rekke viktige matvarer. Imidlertid bør man ikke bygge ned landbruket ytterligere om man skal opprettholde denne relativt fordelaktige situasjonen. Disse tallene tar ikke med i betraktningene tilgangen på essensielle produksjonsmidler som jordbruksmaskiner og gjødsel. Kilde: www.helsedirektoratet.no

5) Vi har en befolkning som er litt for vant til å bli tatt vare på av staten, og

6) et gjennomregulert samfunnsliv gjør at entrepenørskap er vanskeligere enn nødvendig.

7) Vi sitter ikke på gullreserver, men derimot store valutareserver i dollar, en valuta mange mener det spøker for.

8) Vi har en mager forskningsinnsats på peak oil og alternativ energi, noe som illustrerer en

9) manglende politisk bevissthet om hvor prekær situasjonen kan bli innen få år (se for eksempel Avslo peak oil-forskningàhttp://www.tu.no/olje-gass/article276434.ece). Kanskje er det denne manglende bevisstheten som er vår største ulempe (en ulempe vi dessverre synes å dele med resten av verden, kanskje bortsett fra Kina). Som vi har sett er det lite sannsynlig at markedsmekanismene vil ordne opp.

Det er imidlertid også sant at vår situasjon akkurat nå er svært fordelaktig sammenlignet med det meste av den vestlige verden. Ikke bare har vi relativt sett

1) en mye bedre økonomisk situasjon,

2) vi har (ennå) olje og gassressurser tilgjengelig, og

3) vi har vannkraft.

Vi ser at Norges energibruk omfatter en stor andel av elektrisitet (fra vannkraft) i forhold til hydrokarboner. En andel på 50 % er svært mye sammenlignet med andre utviklede land. Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Robert L. Hirsch Presentation to The ASPO-USA Conference

I tillegg kan det nevnes at vi har

4) et relativt ordnet og disiplinert samfunn, og man kan håpe at den dugnadsånden som tradisjonelt har preget landet ennå ikke er helt forduftet.

5) Vi har en relativt perifer posisjon, både politisk og geografisk. Trolig vil dette skjerme oss mot det verste av maktkamp, immigrasjon og annen dramatikk.

6) Små forhold gjør at maktstrukturer er relativt gjennomsiktige, slik at elitenes interesser ikke nødvendigvis vil gå alt for mye på folkets bekostning.

La oss se litt nærmere på et par av utfordringene som møter oss fremover.

Demografiske utfordringer: arbeidsinnvandring i Norge

Med stadige forverringer i verdensøkonomien som en følge av økt volatilitet og periodevis høye oljepriser vil Norge som et av de landene som ligger best an fram mot 2020 måtte belage seg på økt innvandringspress. Den demografiske situasjonen gjør på sin side at økt arbeidsinnvandring trolig av mange vil bli ønsket velkommen.

Befolkningsutviklingen i Norge framover

Rent økonomisk fortoner dette seg både fornuftig og rimelig. Det er imidlertid på sin plass å tenke over hvilke konsekvenser dette vil ha for det norske samfunnet. Ennå er den norske befolkningen relativt homogen hvis vi ser bort fra situasjonen slik den er i deler av Oslo, Drammen og noen andre urbane strøk. Kulturelt er det dog tilsynelatende lite som binder det norske folk sammen. Kommersialiseringen av offentligheten og den medfølgende forståelsen av subjektiv identitet som bestemt av ens evne og orientering som konsument («det jeg kjøper definerer meg som person») gjør at lokal og nasjonal identitet er mye svakere sett i forhold til tidligere tider. Siden samfunnet slik sett er relativt fragmentert kan man forvente at effekten av en massiv arbeidsinnvandring vil være stor. Til dels vil nok denne effekten være en ytterligere fragmentering og identitetsforvirring. Samtidig vil det oppstå konflikter og spenninger som vil avføde en fornyet samling om «det norske.» Denne vil imidlertid altså ikke være basert på et positivt opplevd felleskap, men på en etnisk grenseoppgang – altså vi definerer oss selv negativt, ut fra at vi ikke er som «dem.» I multikulturalismens ideologiske lys fremstår dette kanskje ikke som så viktig, men det er nok like vel verdt bryet å gjøre seg bevisst at slike prosesser vil få økt betydning fremover.

Norge uten olje

Norges olje- og gassressurser vil ikke vare evig. På dette området ser man at myndigheter og enkelte politikere faktisk forsøker å tenke langsiktig. Nærings- og handelsdepartementet har for eksempel finansiert prosjektet Effekter på norsk næringsliv av redusert aktivitet i petroleumssektoren, som altså gjennomgår de økonomiske ringvirkningene av at oljeindustrien snart må bygges ned.

Figuren viser Oljedirektoratets prognoser for Norges samlede utvinningen av både olje og gass fram mot 2030. Forskjellen mellom referansebanen og alternativbanen er at den noe usikre kategorien «uoppdagede ressurser» ikke regnes med i den siste.

Oljevirksomheten påvirker ikke bare den norske økonomien gjennom oljeinntektene. Om man regner med alle ledd av leverandører, underleverandører, tjenestekjøp, import, investeringer, vedlikehold etc., så er så godt som alle deler av norsk næringsliv i større eller mindre grad involvert i oljevirksomheten. På tross av at dette erkjennes, konkluderer prosjektet med at nedbyggingen av oljevirksomheten vil bli relativt smertefri for norsk økonomi. Den samme mangelen på dramatikk gjelder utsiktene for økonomien etter at oljen har tatt slutt.

Denne optimismen bunner i visse forutsetninger som legges til grunn for kalkylene. For eksempel forutsettes det at den globale økonomiske utviklingen vil fortsette som den har gjort de siste tiårene. Videre legges det til grunn en stabilt høy olje- og gasspris, en beskjeden reduksjon i petroleumsinvesteringene, at leverandørindustrien i oljesektoren relativt smertefritt vil omstille seg til å betjene et internasjonalt marked, at produktiviteten i norsk økonomi vokser jevnt og trutt og at økonomien generelt er i likevekt. Professorene Hilde C. Bjørnland  og Espen R. Moen fremholder at disse forutsetningene er for rosenrøde (se DN ).

Her kan man ikke annet enn å si seg enig. Hvis kun en brøkdel av de katastrofale konsekvensene man kan se for seg som en følge av alle krisene beskrevet i denne artikkelen slår til, skulle man trygt kunne si at SSBs arbeid er lite verdt som beslutningshjelp for politikerne.

Det er også mer grunnleggende problemer med denne og lignende makroanalyser. De baserer seg nesten utelukkende på økonomiske teorier og modeller, og kun en viss type (kvantifiserbare) data. Dette er problematisk, blant annet fordi man får et svært endimensjonalt og begrenset bilde av situasjonen. Det er her ikke rom for å få reelle kulturelle endringsprosesser med i bildet. Man nøyer seg stort sett med å forlenge de trender man har kvantitative mål på.

På et enda mer fundamentalt nivå er det jo slik at økonomifaget som kjent har utviklet seg i det historisk sett temmelig korte tidsrommet hvor vi har hatt konstant tilgang på en stadig økende mengde energi. Man kan dermed spørre seg om ikke mange av dens mest grunnleggende forutsetninger vil falle bort når situasjonen snur. Det er som å utvikle en samfunnsteori kun basert på de hundre årene da det Romerske imperium var på topp, for så å postulere det som en universelt dekkende teori. Under helt andre forutsetninger vil hele teorien være bortimot overflødig. Det samme vil vel også gjelde for store deler av de andre samfunnsvitenskapene. Samfunnsplanleggere har dermed særs interessante utfordringer å bryne seg på framover. Man må fundere på om det ikke hadde vært bedre om man lot samfunnet organisere seg mest mulig selv i fremtiden. Det er tross alt alltid slik at man ikke på noe tidspunkt overskuer alle komplekse relasjoner og mekanismer i samfunnet, og det blir ikke bedre når ens navigasjonskart i tillegg til å være grove forenklinger også er håpløst utdaterte.

Hva bør gjøres?

Så lenge våre sivile myndigheter ignorerer situasjonen blir det opp til hver enkelt å vurdere om man bør ta skritt for å forberede seg. I en mer ustabil og energiknapp verdenssituasjon er det viktigste kanskje at lokalsamfunnene må styrkes. Befolkningen må bevisstgjøres, og hvert enkelt individ må ta ansvar for å gjøre seg mindre sårbar for ting som dyrtid, drivstoffmangel og brudd på forsyninger. Lokale innovative løsninger vil trolig uansett bli mye viktigere enn store landsdekkende prosjekter, siden hvert sted er unikt og vil trenge unike tilpasninger. Det fins bevegelser som allerede er i gang med slike forberedelser. Et eksempel er The Transition Movement . Denne bevegelsen omfatter nå flere hundre lokalsamfunn som gjennom publikasjoner og nettverk veiledes i å komme opp med planer, tiltak og aktiviteter for å gjøre dem mer robuste og selvforsynte (boken kan kjøpes her).

Som vi har sett er Norge for tiden relativt godt stilt, og vil være det i ennå noen år. Hver enkelt bør likevel vurdere sin livssituasjon i et langsiktig perspektiv som tar høyde for at den globale situasjonen framover vil se helt annerledes ut enn den har gjort de siste generasjonene. Antakelser og drømmer om fremtiden må justeres, noe som kan være smertefullt, men det er også en anledning til å kjenne etter hva som er virkelig viktig for en. I en situasjon hvor vi har et mye mer begrenset utvalg av ting vi kan kjøpe, reiser vi kan dra på, steder vi kan bo osv. må vi aktivt velge det vi trenger og ønsker i livene våre. Livet blir slik sett enklere (om enn neppe problemfritt). Færre distraksjoner og mer fokus. Mange som har «nedskalert» livene sine opplever at etter hvert som man får en lavere materiell levestandard så stiger livskvaliteten.

Konklusjon

Denne artikkelen har forsøkt å gi en oversikt over en lang rekke kriser som synes å konvergere i tiden framover. Sentralt er oljekrisen, en situasjon som er helt uten parallell historisk (i hvert fall om man ikke skal forsøke seg på en sammenligning med småskalatilfeller som for eksempel Påskeøyas kollaps). Men virkningene av oljekrisen henger altså nøye sammen med de øvrige demografiske, finansielle, geopolitiske, klimatiske og kulturelle problemene vi står overfor.

Leseren bør være klar over at en balansert og nyansert fremstilling er vanskelig å gi i en kort artikkel som dette. Når så mye materiale skal dekkes vil det uvegerlig bli noe oppramsende, og kanskje med overfokus på det negative. Krisene vil som antydet utvilsomt virke forsterkende på hverandre, men det vil som også nevnt være andre prosesser som demper dramatikken. Folk og nasjoner vil etter hvert tilpasse seg til en annen virkelighet, og dette kan gå ganske raskt når det først setter i gang. Det virker dog lite sannsynlig at store samfunnsmessige omlegninger vil skje før vi får virkelig alvorlige kriser som tvinger oss til å våkne opp. Når dette skjer vil vi se ukloke valg basert på et utdatert tankesett, men også mange funksjonelle tilpasninger. Det fins flust av lyse hoder, kompetente mennesker og ikke minst allerede eksisterende løsninger som vil kunne trå til etter hvert. Eksempler på slike løsninger er kombinasjonen vannkraft/hydrogen når det gjelder behovet for flytende brennstoff, og permakultur når det gjelder landbruk/forørkning.

Videre er det flere andre «ressurser» som synes å være på historiske bunnivå akkurat nå, og som dermed forhåpentligvis smått om senn vil være på vei opp:

–       Lokalt samhold

–       Personlig autonomi

–       Tilfredsstillelsen ved et godt utført ærlig stykke arbeid

–       Solidaritet på tvers av generasjonene

–       Samarbeid

–       Fritid

–       Lykke

–       Lojalitet

–       Kreativitet og briljans

–       Vakre arkitektoniske omgivelser

Her er det ingen grunn til panikk. Det er heller ingen grunn til passivt å henfalle til ønsketenkning. Dette er en anledning til å revurdere din situasjon, å finne ut av hva slags verden du lever i, og hva slags verden du vil ha i fremtiden.

Les første del

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Relatert

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden