Bevar Hardanger – buen som brast så høyt

Det som begynte som Hardanger-aksjonen og senere ble til Bevar Hardanger, har som få andre aksjoner i et miljøspørsmål opplevde en enorm tverrpolitisk folkelig tilslutning både lokalt, regionalt og på riksplanet. Man lyktes i å stoppe opp statsmaskineriet tilsynelatende i utbyggingen av de mye omtalte monstermastene gjennom folkelig protest, og regjeringen likte svært dårlig den negative oppmerksomheten de fikk i nok et konkret miljøspørsmål. Men så i januar var det som om kraften gikk ut av motstanden. Og nå har regjeringen i ly av ski-VM 2011 gått helt tilbake til sitt opprinnelige standpunkt: Mastene skal opp, åkke som.

Olav spurde: «Kva brast så høgt?». Einar svara: «Noreg ut av hendene dine, konge». Kongen gav bogen sin til Einar som sa: «For veik, for veik er kongens boge».

Av A. Viken

Bevar Hardanger har gjennom bruk av Facebook og klassiske media klart å mobilisere mange i motstanden mot ødeleggelsen av Hardangerlandskapet. Likevel har de ikke vært spesielt innovative, foruten at de har vært organisert som et AS og slik sluppet at de spriker i mange ulike retninger, som en demokratisk organisasjon ofte vil preges av. Men derimot har de kunnet hvile på en folkelig protest og et engasjement av solid gammelt merke som i senere norsk samtid savner sidestykke. Protestene har òg vært tverrpolitiske, lokallag i både Ap og SV har protestert høylydt og endog truet med å gå ut av sine respektive partier. Kjendiser slengte seg en periode på da Hardanger-protestene gled som en bølge i media; godt å synes, må vite. Et potensial som i mye forble uutnyttet. Etter en usedvanlig kald vinter med høye strømpriser ble det betraktelig stillere fra alle kanter. Bevar Hardanger hadde dog ikke sluttet å jobbe, men lagt ned mye arbeid i utviklingen av en selvstendig rapport og analyse av kraftsituasjonen i Hardangerregionen og problemstillingen generelt.

Denne rapporten kalt «Den 5. rapporten» med henblikk på de fire andre regjeringsoppnevnte utvalgenes rapporter og ekspertuttalelser ble presentert og fikk bra oppmerksomhet i media. Dens hovedanliggende var at kraftutbyggingen egentlig ikke var nødvendig og at man gjennom ENØK-tiltak kunne hoppe bukk over en utbygging som for lengt er avslørt som en del av fremtids-Norges største eksportartikler, nemlig kraft, både fornybar og ikke-fornybar. Andre eksperter har siden støttet opp om dette, og den såkalte nært forestående kraftkrisen for Bergensregionen, måtte selv de statlig oppnevnte utvalgene medgi kunne utsettes med hele ti år. Det virket jo som man hadde en vinnersak nummer to, godt hjulpet av Naturvernforbundet. Men den gang ei, der glemte man folks nesten pavlovske forhold til utsiktene til økte strømpriser og hva den folkelige aksjonen bunnet i.

Den folkelige motstanden hadde nemlig sin årsak i vern av Hardanger som en stedlig identitet, som et naturskjønt område hvor luftlinjen er fri med en høy himmel over fjord og fjell, postkort-Norge på sitt beste. Men tross harselas, en reell verdi for både lokalbefolkningen og de tusener som har besøkt disse områdene, og de som gjerne skulle ha besøkt Hardanger. Man undervurderte òg regjeringens og stortingsflertallets ambisjoner om storstilt kraftutbygging i Norge for eksport. Slik at det å legge frem et alternativ, uansett hvor rasjonelt og ideelt riktig det er, som indikerer at disse ambisjonene skulle stoppes, ville gi det politiske maskineriet ytterligere kraft til å fortsette den statelige dampveivalsen over folket mening. I tillegg kunne man med den kalde vinteren og kunstig høye strømpriser spille på folks frykt for økte strømpriser, som selvsagt ikke kommer til å minske som resultat av en kraftutbygging, da det er markedet som rår.

Naturvernforbundet som på riksplanet i likhet med regjeringen liker å prate høyt om klima og spørsmål som sjelden engasjerer folk der de er, og som står utenfor vanlige mennesker makt og innflytelse, ble på mange måter en uheldig alliansepartner i valg av strategi. All den tid de tydelig i sitt engasjement i Bevar Hardanger, ikke vektlegger Hardangerregionen som et unikt landskap med en unik identitet, men helt generelle prinsipper vedrørende kraftutbygging, fjerner man effektivt den folkelige og stedlige forankringen. En forankring som er grunnlaget for de fleste vellykkede miljøkampanjer ikke bare i nasjonalt perspektiv, men globalt.

Jo, det er en rettferdig og riktig kamp å kjempe for fornuftig utvinning av ressurser og måtehold i både kraftforbruk som kraftutvinning, men man kan ikke alltid vinne alle slag, og man burde fokusere på det som var hovedsaken, nemlig sjøkabel som et alternativ ikke bare for Hardanger, men og de andre stedene i Norge som står foran samme trussel fra en himmel full av monstermaster. Den stedlige forankringen er det som får folk generelt til å reagere og bry seg om miljøet, ikke store globale konferanser, hvor det forhandles om fremtidige utslippskvoter som ikke merkes her på berget eller i Mexico City som vil være like forpestet tross reduksjon av utslipp på X % globalt sett i 2020.

Dessuten, om man hadde fått statsmaskineriet til å stoppe opp og virkelig bli tvunget til å vurdere sjøkabelalternativet av frykt for å miste både stemmer og partimedlemmer, så ville man kunne kjøre på ENØK-argumentet i andre omgang fremfor å forvirre offentligheten nå på oppløpssiden.

Så er slaget tapt?

Bevar Hardanger og motstanden som man maktet å mobilisere, viser hvilken styrke som ligger i lokal og regional identitet i forhold til miljøspørsmål – en styrke som i stort er ubenyttet av miljøbevegelsen på riksplan siden Alta-aksjonen, et annet brutalt overgrep fra en energihungrig og miljøfiendtlig stat. For å kunne agere globalt må man kunne forankre det lokalt og regionalt, en kunnskap som finnes flere tiår tilbake i miljøbevegelsens historie, men som synes å ha gått i glemmeboken. Dessuten, argumentet om et landskaps mangfoldige skjønnhet, ja estetiske og emosjonelle verdi, slik man òg ser verdien av dyr og planters estetiske verdi og identifikasjon, skal man ikke underkjenne på hyperrasjonalismens alter. Det er akkurat en slik identifisering som får folk til å bry seg om det levende og sine omgivelser, ikke kjølige tall og kalkyler. Et landskap formes av og former både natur og kultur, og er vesentlig for den menneskelige selvforståelsen.

Nå er det kun sivil ulydighet som gjenstår. Det er et virksomt våpen om man kan mobilisere stort, planlegger en mediastrategi for å maksimere effektene av hver protest, er kreative i aksjonsformer og at de som protesterer og leder aksjonen har tro på at de kan lykkes. Det vil si man må ha som utgangspunkt at man ikke gir seg før buen er spent til sitt ytterste. For selv om de ansvarlige politikerne i denne omgang ikke er lydhøre, så lytter de til sin frykt for å miste taburetter, det er snart valg, og for partier som prater om miljø i annenhver setning vil det være svært uheldig med en vedvarende folkelig protest. Det er von i hengande snøre for ikke å si sjøkabel, og det unike Hardangerlandskapet er absolutt verdt å kjempe videre for.

Relatert

Kommentar: Landet som grodde igjen

Den norske strømkrisen – en bløff

Biologisk mangfold – et begrep, ikke bare et uttrykk for festtaler