Oppfordring til dans

«Den foreskrevne lykke ser da også ut deretter: for å kunne få del i den må den lykksaliggjorte nevrotiker til og med prisgi den siste resten av sin fornuft, som fortrengning og regresjon har latt ham beholde, og til glede for psykoanalytikeren la seg ukritisk begeistre av smussfilm, dyr, men dårlig mat på franske restauranter, den seriøse drinken og kjønnslivet dosert som sex.»

Av Theodor W. Adorno (1903-1969), fra Minima moralia (1953), oversatt av Arild Linneberg

Psykoanalysen skryter av at den kan gi mennesker evnen til å nyte tilbake, hvis den er blitt ødelagt av nevrotisk sykdom. Som om selve uttrykket «evnen til å nyte» ikke var nok til å degradere denne evnen ettertrykkelig, hvis den overhodet finnes. Som om en lykke, som skyldes spekulasjon i lykke, ikke var det motsatte av lykke, institusjonelt planlagte atferdsmåters fortsatte innhogg i erfaringens stadige innskrumpende felt. Hvilken tilstand må den herskende bevisstheten ikke ha nådd, når den åpenlyse proklameringen av ødselhet og champagnemunterhet, som tidligere var forbeholdt attachéene i ungarske operetter, med dyrisk alvor blir opphøyet til maksime for det riktige liv. Den foreskrevne lykke ser da også ut deretter: for å kunne få del i den må den lykksaliggjorte nevrotiker til og med prisgi den siste resten av sin fornuft, som fortrengning og regresjon har latt ham beholde, og til glede for psykoanalytikeren la seg ukritisk begeistre av smussfilm, dyr, men dårlig mat på franske restauranter, den seriøse drinken og kjønnslivet dosert som sex. Schillers «Livet er dog skjønt», som på forhånd var pappmaché, er blitt idioti, etter at det blir utbasunert i samforstand med den allestedsnærværende reklamen, som også psykoanalysen til tross for sine bedre muligheter fyrer opp under. Når folk gjennomgående har for få hemninger og ikke for mange, uten at de av den grunn er et grann sunnere, måtte vel en katarktisk metode, som ikke fant målet i vellykket tilpasning og økonomisk suksess, bestå i å gi mennesker bevissthet om ulykken, den allmenne og den personlige som ikke kan skilles fra denne, og frata dem de tilsynelatende tilfredsstillelsene som gjør at den avskyelige orden bare fortsetter å leve videre i deres indre, som om den ikke allerede hadde dem tilstrekkelig i sin makt utenfra.

«Formaningen om happiness, som den vitenskapelig levemannsaktige sanatoriedirektør har felles med fornøyelsesindustriens nervøse propagandasjef, har trekk fra den rasende far som brøler til barna fordi de ikke kommer styrtende og jublende ned trappen når han i slett lune kommer hjem fra kontoret.»

Først i avsmaken for den falske nytelsen, i motviljen mot det som tilbys, i anelsen om lykkens utilstrekkelighet, selv der den fortsatt finnes, for ikke å nevne der hvor en kjøper den gjennom å oppgi sin erklært syke motstand mot dens positive surrogat, ville en få en forestilling om hva en kunne erfare. Formaningen om happiness, som den vitenskapelig levemannsaktige sanatoriedirektør har felles med fornøyelsesindustriens nervøse propagandasjef, har trekk fra den rasende far som brøler til barna fordi de ikke kommer styrtende og jublende ned trappen når han i slett lune kommer hjem fra kontoret. Det hører til herredømmets mekanisme å forby erkjennelsen av den lidelsen det produserer, og veien fører direkte fra livsgledens evangelium til opprettelsen av slaktehus for mennesker så langt inne i Polen at enhver blant våre gode landsmenn kan innbille seg at han ikke hører smerteskrikene. Det er skjemaet for den uforstyrrede evnen til å nyte. For den som kaller det ved sitt rette navn, kan psykoanalysen triumferende bekrefte at han rett og slett lider av ødipuskomplekset.

Relatert

Om taktens dialektikk – Theodor W. Adorno