Essay: Nerder, bimboer og åndsmennesker

Nerder, bimboer og åndsmennesker. Tre ulike gestalter og arketyper blant utallige andre innenfor menneskeheten. Men spesielt de to første er typiske for den kontemporære tidsånd. De er også mer enfoldige enn den siste kategorien, som er mye løsere og flerdimensjonal. Nerder og bimboer er tidsbundne fenomener – selv om det har eksistert dumme nek med estetisk fasade siden menneskets tilblivelse – mens åndsmennesker tilsynelatende er et tidløst fenomen. Den siste arten er utrydningstruet, mens de to første formerer seg eksponentielt i den industrielle og særlig den post-industrielle verden.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter

«Når kulturens sol står lavt, kaster selv dverger lange skygger.»

(«Wenn die Sonne der Kultur niedrig steht, werfen selbst Zwerge einen Schatten.»)

– Karl Kraus

Nerder og bimboer er ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende kategorier, men det er bimbo og åndsmenneske. Kombinasjonen nerd og åndsmenneske er fullt mulig. Men i den grad man kan snakke om en delvis kombinasjon, er det fordi det finnes nerder med drag av åndsmenneske i seg og motsatt. Altså finnes det noen grenseflater, men ytterpunktene berører ikke hverandre her. Man kan godt ha vært blodnerd i sin kvisete ungdomstid, men derfra blitt mer dannet og selverkjennende. Enda mer kunnskapsrik, men mindre hang til langtekkelig briefing for å imponere en livstrett og livsmett omverden.

Har man forsøkt å kvitte seg med mesteparten av sine nerdete laster og aspirert mot åndsmenneskenes rekker, er det vanskelig å vende tilbake for fullt. Allikevel blir man kanskje aldri helt kurert: post-nerdete symptomer har en lei tendens til å velle opp under spørrekonkurranser og dataspilling. Når det er sagt, vil jeg innrømme at visse varianter av de sistnevnte aktiviteter kan være intellektuelt stimulerende (har selv arrangert eksamensquiz for grunnfagsstudenter, så jeg er kanskje ikke riktig mann til å rette skytset). Men å opphøye disse til statussymboler er meningsløst og pubertalt.

Når alt dette er sagt: hva definerer gestaltene nerd, bimbo og åndsmenneske som «idealtyper»? Selv om nerden generelt er mer enfoldig enn åndsmennesket, betyr det ikke at alle nerder er enfoldige eller mangler empati og sosial intelligens. Aspergers syndrom og en over middels interesse for datateknologi er nok utbredte trekk, men ikke absolutt definerende. Ikke alle dataeksperter og hackere er nerder, selv om de fleste av dem muligens er farlig nære. Noen nerder er genier, men ikke alle genier er nerder. Gir det mening å kalle Knut Hamsun, Henrik Ibsen, Friedrich Nietzsche, Platon og Leonardo da Vinci for «nerder»? Neppe. Og det finnes nerder som er blottet for talent i det aller meste.

Merkelappen «nerd» brukes forskjellig: som hedersbetegnelse, som ironisk-humoristisk rasjonalisering av eksentriske trekk eller som nedsettende karakteristikk. I enkelte miljøer – f. eks Silicon Valley – er det stas å være «nerd». Man snakker gjerne om «nerdenes hevn» som en «munter» beskrivelse av hvordan asosiale unge menn med teknisk og/eller akademisk talent slår seg opp i voksen alder med den materielle verdens frynsegoder, mens gatesmarte bøller blir frarøvet prestisje og tilgang på «strøkne» damer (les: bimboer). I en gjennom-materialisert og post-sakral verden er derfor «nerd» en mulig – dog heller tvilsom – «hedersbetegnelse». Men bare så lenge nerding fører med seg økonomisk suksess.

Det finnes også kvinnelige nerder, selv om menn oftest representerer denne gestalten. Nerden i kvinnen kan være bedre kamuflert, særlig hvis hun har et yndig utseende. Og særlig fordi kvinner er generelt mer sosialt intelligente. Men det er ikke slik at alle smarte og pene kvinner er nerder. Bimboen derimot, er bare (objektivt) pen, blasert og utelukkende kvinne. (Hennes (nominelt) «mannlige» motstykke er den metroseksuelle skikkelsen.)

I vår flimmervirkelige verden av brukervennlige duppeditter med vindu mot cyberspace kan også bimboer bli nerder. Særlig rosabloggerne. En mer utførlig presentasjon av bimboens gestalt behøves vel ikke her. Poenget er bare at det ikke er en absolutt motsetning mellom nerd og bimbo, selv om den moderne myten om det stotrende idiotgeniet vs. den dumme skjønnheten lever videre. Hva som er verst eller best av nerden og bimboen er ikke godt å si. En rendyrket bimbo er oftest penere og mer hygienisk anlagt enn den rendyrkede nerd, men ikke nødvendigvis mer interessant som vesen.

En besettelse for fagidioti og/eller leksikalske fakta og/eller dataspill, samt asosiale trekk er en delvis sann klisjé om nerdens gestalt. Hva nerden ellers kan være er ikke alltid godt å sette ord på. Annet enn at han/hun i likhet med bimboen er underlagt kvantitetens materielle herredømme. Det sier uansett sitt om massesamfunnets ultimate definisjonsmakt når man har klart å ynkeliggjøre enkelte grupper som nerder. TV-serien Heia Tufte! (2005-2006) var eksemplarisk i så måte. Selv om nerden oftest er definert av plebsen for å rasjonalisere anti-intellektualisme, betyr det at han/hun allikevel eksisterer? Definitivt. Men for å gi nerden væren må man kanskje helst gå via motsetningen som finnes i åndsmennesket.

«Å være åndsmenneske er primært et spørsmål om legning og om man i det hele tatt stiller spørsmål til livet. Om man søker en kjerne og velger å vokse organisk, framfor stykkevis og delt.»

Å snakke om «åndsmennesker» som ensartet kategori er absurd. De er like forskjellige som antallet opp gjennom tidene. Selv om det å være åndsmenneske betinges av ferdigheter og evne, er dette mer sekundært. Å være åndsmenneske er primært et spørsmål om legning og om man i det hele tatt stiller spørsmål til livet. Om man søker en kjerne og velger å vokse organisk, framfor stykkevis og delt. Bortsett fra dette er det vanskelig å se noen tydelig felles attraktor.

Noen åndsmennesker er i første rekke diktere (Baudelaire og Ibsen), andre er mer av prestetypen (Platon) eller krigertypen (Nietzsche). Goethe var helt klart et åndsmenneske, men samtidig en sindig borger. Andre igjen, som Carl Schmitt, hadde en trang til intellektuelt hærverk. Ikke alle åndsmennesker er genier, men alle virkelige genier er åndsmennesker. Alle åndsmennesker er over middels intelligente, men ikke alle er like kloke eller har jevnt fordelt dømmekraft. Heller ikke alle åndsmennesker er aristokrater i deres orientering – slik som de nevnte herremenn – men mange er det.

Nerden kan aldri bli aristokrat. Bare i høyden en vellykket kremmer og spissborger (slik som Steve Jobs). I motsetning til åndsmennesker, er nerder ofte tusseladder. Og iallfall ikke krigere. I en tidsalder der teknisitetens ånd fortsatt råder, er det å være rakettforsker det samme som å være «geni». Men dersom man nesten utelukkende er fremragende rakettforsker – men gir pokker i dannelse som ikke er av pragmatisk nytte for hans virksomhet – er det i så fall snakk om en partikulær og spesialisert form for genialitet. Åndsmennesker som samtidig er genier har en mer integrert form for genialitet.

De siste kan godt være vitenskapsmenn av yrke og være teknisk briljante, men de har primært en verdensskapende evne til å definere virkeligheten på nytt gjennom forming av tankelandskaper fra grunnen av. Slike individer er i besittelse av en iboende naturkraft, og er eksistensielt bevisste. Sånn sett var også Karl Marx et åndsmenneske. Det er vidden i utsynet – og/eller dybden i innforlivelsen hos enkelte – som særpreger åndsmennesker, det storstilte overblikk mer enn det minutiøse detaljarbeid. Dyrking av det siste kjennetegner akademikere av den pedantiske og enfoldige varianten.

Etter den andre verdenskrig finnes det i beste fall et lite knippe åndsmennesker igjen innenfor realfagene, men de tynnes ut i rekkene av profittens og storsamfunnets strengt materielle incentiver. Selv er jeg såpass heldig at jeg kjenner iallfall én fysiker som har diktningens nådegave i seg, noe som innebærer en magisk-metafysisk dimensjon integrert i det matematisk-vitenskapelige vokabular.

I samfunnsfagene står det muligens enda dårligere til enn i realfagene, ikke minst fordi samfunnsfaglige disipliner er dårlige etterapinger av sistnevnte. De pretenderer «vitenskapelighet», men oppnår det aldri fullt og helt. Utviklingen i begge leire har mye å si for åndsmenneskenes vilkår i dagens akademiske ørken. Da er det bare humaniora igjen, men også der kompromitteres det daglig på grunn av økte krav om antall studiepoeng og redusert prestisje. Man må sette grensene i brann og skape nye fusjoner, men hvordan?

I vår tidsalder finnes det knapt noe institusjonelt tilfluktsrom for åndsmennesker. Akademia kan fungere som skalkeskjul, men degenereres hele tiden til et levebrød der alle ansatte ender opp som byråkrater. Ikke det at akademikere flest er opptatt av så mye mellom himmel og jord. De fleste er skriveuføre dverger som borer seg ned på stadig trangere felt.

Ethvert åndsmenneske er derfor en øy i dag. Måtte øyene bli til arkipeler og arkipelene til kontinenter. Et kontinent for diktere, et annet for prester og et tredje for krigere. Og måtte landbroer – hvor smale de enn vil være – binde disse sammen. Bare kontinentale høytrykk kan blokkere og løse opp stormene som piskes opp fra dypet i plebeiernes verdenshav.

Om bølgene tar rendyrkede nerder og bimboer med seg til de forgangne gestalters kirkegård, er det neppe noe tap i en større kosmisk sammenheng. En rehabilitering av åndsmennesket forutsetter uansett at nerdene og bimboene tar mindre plass i den kollektive bevissthet. Kun åndsmennesket er garantisten for at mennesker fortsatt skal være mennesker, og ikke de siste mennesker i Nietzsches forstand. Og kan man ikke skape kontinenter i overskuelig geologisk tid, er bygging av Arken kanskje siste utvei i denne omgang.

Relatert

Å ha et senter III – Frithjof Schuon

EPILOG: En mann, et liv og et luksushotell