Himmelstrevende søppel – Autechre – Garbage

«…until people are not ready to be brought to tears on a dance floor, we’ll never move forward beyond the now defunct rave scene. It’s time to evolve…»

Sagt om Autechre – VLetrmx21

Av A. Viken

Det finnes mye musikk som faller i kategorien søppel; det finnes i det hele tatt mye musikk, som til tross for noen kvaliteter, og til tross for at man lytter til den, som man lytter til en grei bekjent, ikke etterlater noe spor. Så finnes det stykker av musikk som fjerner skillet mellom deg og musikkstykket, det blir noe mer enn bare nok en lytteopplevelse. Autechres Garbage er en EP fra 1995, som består av fire spor som ikke fikk plass på albumet Amber:

1. Garbagemx36 – 14:11
2. PIOBmx19 – 7:37
3. Bronchusevenmx24 9:44
4. VLetrmx21 8:27

Numrene bak hver kryptiske tittel angir hvor mange prosent av EPen de tar opp, summen blir 100.

Autechres biografiske detaljer er ikke vesentlige for denne teksten, men de kom fra Manchesters hiphop-/elektro-scene, hvor de eksperimenterte seg frem gjennom kreativ programmering og modding av sequencere, samplere og synther til et helt eget språk som resulterte i en eksperimentell, til dels beat- og bassorientert ambient, som i sine intrikate komposisjoner og loops la lag på lag med tonetepper og atmosfærer. Som en av hovedaktørene på labelen WARP, som nok har presentert den beste og mest innovative elektroniske musikk etter 80-tallet, har de inspirert mange – ikke minst Boards of Canada på samme label, som neppe hadde vært slik de er uten inspirasjonen fra den samtidige Manchester-duoen. Duoen har for øvrig siden de startet i 1987, tross tidvis stor suksess med sin noe utilgjengelige musikk, holdt seg helt unna rampelyset og levd en anonym tilværelse hvor kun musikken har stått i fokus til forskjell fra andre artister hvor uinteressante biografiske detaljer har det med å skygge for verket.  Det ligger på mange måter i deres musikk, denne tilbaketrukkenheten, for den er tross sin ekspressivitet introvert, nærmest esoterisk.

Men deres produksjon er ellers ikke poenget, for dette stykket som jeg kom over i 2000 er for meg mer verdt enn hele deres produksjon ellers, uten at det er til forkleinelse av dennes kvalitet. Jeg holdt på med foto-video-tekst-installasjoner og skulle ha en separatutstilling. Jeg og en venn som studerte på Kunstakademiet i Oslo brukte deres utstyr til å redigere det hele sammen. I utgangspunktet skulle det ikke være noen musikk eller lyd, men så disket han opp med Garbage. Jeg bodde da i en veldig stor leilighet som lå inntil Vigelandsparken med dryppende trær, ettersom vinteren var våt. Det var en slik periode hvor det innvendige var ganske kjørt etter nok et uvanlig innholdsmettet år, men jeg kjente at jeg hadde kontroll og det var en stille, indre fryd å vite at man hadde fått på plass materialet som skulle presenteres i siste liten. Det hele hadde utviklet seg til noe mye større enn det man forventet.

Jeg satte platen i spilleren, la meg ned på ryggen det store tomme gulvet i stuen og så på trærne som dryppet av regn utenfor inntil panoramavinduene. Det første sporet var mer lekende, rytmisk og småkomplekst, uten det store alvoret; tilsynelatende. Men så gled det over til «PIOBmx19», og da merket jeg noe foruroligende suggererende, med en mørkere undertone. Jeg lukket øynene og forsvant; når sporet ebbet ut tenkte jeg at det var vel det nå kommer noe annet.  Det som kom var en fortsettelse, som gikk ennå dypere inn i temaet. Jeg kjente ubehag og behag, ettersom jeg merket at det var noe sterkt som var i ferd med å løsne, som jeg kanskje ikke var rede for der og da. Eterisk, dog insisterende, men uten noen form for billedfortelling, uten auto- eller biografiske fluktruter. Det var bare meg og dette. Jeg var ikke forberedt på enden, siste sporet, «VLetrmx21», men fra første tone så kjente jeg hvor det bar. Alle ytre uvesentligheter forsvant og det nakne jeg var der, ja, det var så nakent at egoet var som oppløst. En skjebnetung, intens storhet, uten store fakter, dystert, men ikke dystopisk, uten nihilistisk tristess, men med en uendelig skjønnhet som gjorde at jeg kunne identifisere det med noe langt større enn meg selv. Noe lignende hadde jeg ikke opplevd siden komponisten Morten Kruse hadde spilt Barbers «Adagio for Strings in E» en morgen noen år tidligere, også uforberedt. Men dette var sterkere, mer rent, uten romantisk innhyllning, uten nåde, men likevel rikt. Tårene kom, selvsagt, men utover det emosjonelle, og subjektivt opprivende, så kom en følelse av det uendelige, evigheten. Om Gud åpenbarer seg i musikk, så var dette en åpenbaring. Etterpå en ro, en indre tomhet som kjentes ren og fullstendig.

Garbage ble brukt til installasjonene og var så virksomt som jeg hadde forventet og vel så det. Folk satte seg vilkårlig ned ensomt og betraktet bilder, video og tekst, jeg husker med ubeskjeden glede en kar som kom bort til meg og utbrøt i affekt med utstrakte armer i gallerirommet: «Dette, dette er vakkert!» Stemningen som musikken bidrog til, har nok sin del av æren av at regien satt. Sporene er lagt til her under, de bør anskaffes originalt. Det anbefales å lytte til dem i sin helhet, legge seg ned om man har mulighet, stenge av lys eller andre ytre forstyrrelser; uten anstrengende konsentrasjon, men med tilstedeværelse, for så å gi seg hen. For den utålmodige som vil ha en forsmak av hva som kan åpenbare seg i menneskelig skaperverk som dette himmelstrevende søppelet, kan gå rett på spor to, fordi det setter stemningen, hvor det første sporet fremtrer som en skinnmanøver for at du skal senke guarden før du møter det som egentlig betyr noe.


Autechre – «Garbagemx36»



Autechre – «PIOBmx19»



Autechre – «Bronchusevenmx24»



Autechre – «VLetrmx21»


Musikken kan kjøpes her

  • Kjell Haugen

    Dette var et nytt innslag for min del, men jeg vet å sette pris på det. Den beretningen din om den vellykkede installasjonen og din egen opplevelse av sporene, illustrerer jo ganske godt hva lydstrømmer og stemninger som dette kan ha å si. At det, med en kanskje litt uheldig teknisk sjargong, skrus på brytere innvendig. Autechre skal jeg huske og jeg kjenner igjen tendenser hos andre lignende prosjekt som sikkert har hentet noe fra denne kilden.

  • A.Viken

    Fint at man kunne bidra til oppdagelsen av disse elektroniske magikere. Ja, sammenheng, kontekst, atmosfære er vesentlig for hvordan musikk oppfattes, ja hvordan rom og omgivelser oppfattes overhodet.

    Tidligere som ganske så ung kunne jeg benytte musikk kontinuerlig som bakgrunnsstøy, men i den senere del av mitt liv må jeg faktisk velge å lytte til den, uten at det nødvendigvis blir slike åpenbaringer, for det finnes ulike former for musik, og ikke minst stemninger, som kan være høyst trivielle, men likevel givende.

    Musikken kan ligge i bakgrunnen, men ikke som en vegg som stenger en inne.

    Men, man bør ta seg tid til å skape en stemning fra tid til annen, legge hjerte i det, lage en stund som oppfattes som noe mer enn det hverdagslige, men i hverdagen. Det skal ikke så mye til, bare omtanke.

    Musikk er veldig potent for å løfte sinnet og åpne det for impulser og strømninger man ellers stenger av uten å tenke over det.

    AV

  • Henrik Huste

    Jeg setter pris på Garbagemx36. Autechre er en spenstig og dynamisk gruppe. De varierer og overrasker til stadig. Den karakteristiske “pad” lyden, dvs. èn akkords, rytmisk gjengivelse, kan vel anses som karakteristisk for de to siste dekader. En kan finne dette soundet igjen, i Moritz Von Oswalds Basic Channel label. Mannen med “blått blod” fra Berlin, som kombinerte techno fra Berlin- Detroit, og hyret inn vokalisten fra Jamaica: Tikiman. Dette er riktignok mer preget av elektronisk dub musikk, men selve uttrykket, det halvkjølige “computer” aktige preget ,bærer likhetstrekk. Jeg finner også assosiasjoner med Garbagemx36 og det tyske bandet Monolake. Gruppa som splittet seg, hvor Robert Henke fortsatt er aktiv, og Gerhard Behles, som arbeider for Ableton, den berømte utvikleren av Ableton live. En annen mer berømt gruppe, hadde også dette “soundet”: Leftfield, med albumet Rhythm and Stealth.
    I dag er det svært populært med dette ”en akkords computer rytmiske soundet”, som også kan finnes hos Trente Møller. Dyktig tekniker, men jeg synes det blir litt for mye blåkopi, og statisk monoton rytme. Autechre derimot, glimter til, med å bryte opp, og å variere. Moderne elektronisk musikk gir helt nye muligheter, og den bryter ut, fra en tidligere begrenset sequencer verden.

    Jeg har også stor sans for VLetrmx21. Temmelig moll og melankolsk, og det bringer frem en del følelser. Kanskje like mye som Aphex Twin, selected ambient works. De harmoniske tonene vi her hører, minner meg om “spesielle instrumenter”. Det høres eksklusivt ut. Jeg får assosiasjoner til Buchla, eller en Serge. Det er noe med klangen. Det er like stort behov for gode lydkilder innen elektronisk musikk, som det er for instrumenter av første klasse, innen akustisk musikk, for disse bandene. Kanskje det bare er en softsynth, men lydvalget, og lydbildet er fint å høre på. Vakkert å høre på et teppe, en sværisk lyd, uten flinkis akkorder, men med et utrykk. Brian Eno har satt sine spor, ser det ut til.

    Autechre hopper og spretter fra det ene til det andre i ulike album, slik jeg positivt opplever det. De er dyktige programmerere, og gir meg inspirasjon og entusiasme til mine potmeter kvelder, i min lidenskap for lyduniverset. Det er noe gripende med elektronisk musikk. Det er en fri arena, tilgjengelig for alle. Alt er lov. Selvfølgelig har man en del snobberi og strenge regler for ulike stilarter her også, men den er minimal, i forhold til en del andre genrer. Hm, uttrykket “minimal”, en genre som mange gjenkjenner. Autechre er kanskje kjent for å tilhøre IDM genren. Intelligent Dance Music. Andre ord som beskriver dette, er intelligent techno, listening techno, art techno, experimental techno, eller braindance.
    Noen av bandene innenfor IDM genren:
    Aphex Twin
    Autechre
    Boards of Canada
    Fennesz
    Mouse On Mars
    Plaid
    Tom Jenkinson

    Jeg er likevel ikke så opptatt av “genrer” innenfor elektronisk musikk, hvor paradoksalt det måtte høres ut. Jeg synes det er interessant å høre på ulike epoker, og finne ut av hvordan disse musikkskaperne influerer hverandre, men det er vel som Pushwagner sier i sin film: Det handler om å bryte ut.

    Det synes jeg Autechre er flinke til!

  • A. Viken

    Henrik Huste, takk for din fine og kunnskapsrike utleggning. For meg er elektronisk og digital musikk, noe jeg har et ambivalent forhold tid, all den tid det verste søppel jeg vet om som dessverre kan kategoriseres som musikk, er elektronisk.

    Samtidig er denne musikken, som analoge synther opprinnelig skapte (man kan jo selvsagt ta med thereminen), senere digitale synther og software, eller alt i skjønn forening, den mest menneskelige musikken, da den springer kun ut av det rent menneskeskapte. I de bedre verker av Autechre når dette en særegen høyde. Kraftwerk og New Order er andre eksempler i tillegg til flere av de du nevner, ikke minst Plaid og Boards of Canada som er personlige favoritter, for ikke å forglemme guruen Brian Eno, som klarte å forene det besnærende enkle med et komplekst atmosfærisk lydbilde i sine bedre komposisjoner.

    På sitt høyeste så uttrykker den elektroniske musikken den rene menneskenaturen som ingen andre lydkilder kan.

    AV

    PS. Skrev noen ord om New Order her

  • Henrik Huste

    Selv takk, A. Viken, og morsomt er det, at du beskriver den vederstyggelige delen av ”elektronisk musikk” (den representative) som det verste søppel du vet om. Men, jeg må nesten være litt pirkete, og si, at dette ikke er musikk. Det er “musikk”. Ingen sjel, ingen substans, ingen kunst, intet uttrykk. På en annen side: Jeg har en liten definisjon på musikk. Hva er egentlig det? Jo: Musikk er et bevisst intervall, mellom lyd, og stillhet. Det er bare så synd, at så mange klossmajorer misbruker denne definisjonen. De som gjør det, tror selv at alt er inkludert i pakken. De om det. At de sitter fast i en svulstig hengemyr med vulgaritet, skal da ikke gå ut over oss, skal det? På en annen side: Det lages noe god estetisk elektronisk pop, etter mitt syn. Denne pop`en er jeg litt mer åpen for å lytte på, nå og da. Hva jeg liker å høre på, er likevel irrelevant. Jeg skal da ikke være noen elektronisk diktator? Da kan jeg likegodt blåse i en blokkfløyte med gøgg.

    Jeg får vel bare innrømme at Boards of Canada er en av mine favoritter. “Happiness is a sad song”, har ikke blitt til, helt uten dem. De har forstått det. Uttrykket! Hørt om det franske uttrykket Bric-a-brac? Blanding av gammelt, og nytt. Analogt med digitalt. Lydbilder fra det fascinerende 70- tall, med nye landskap.

    Rundt 70- tallet skjedde magien. Det skal riktignok sies, at utgangspunktet for elektronisk musikk, startet mye tidligere. Allerede i 1876, med en ”synthesizer” laget av Elisha Gray. Det låt verken som Plaid, eller Theremin. Sistnevne kom senere, fra den sovjetiske fysikeren Lev Termen (1896). Moog overtok i senere tid produksjon, og en Theremin kan man få kjøpt ny, den dag i dag. Bob Moog har dessverre gått bort. Den gamle fine mannen, med det kloke hodet sitt, og sin ekte varme og omtanke for sin familie, og for sine visjoner. Det var noe annet enn Steve Jobs. Tanken om å lage lyder, som ingen andre instrumenter kunne lage. Elektroniske maskiner, som kunne lage lyd og toner. For lyttere var dette en uoppnåelig trolldom. Prislappen for en synthesizer, var forbeholdt de med ressurser. Gjerne av økonomisk art. Ikke nødvendigvis snakk om usmakelige rikfolk. Det ble skapt ”mirakler”. Wendy Carlos, med sin elektroniske Switched on Bach, filmmusikken til Kubrics Clockwork Orange, eller The Shining, eller Walt Disneys Tron. Alle ville ha en “Moog 55”. Mange kjøpte en slik, for å kopiere hennes suksess . Samtlige endte med flopp. Hennes ukrenkelige integritet, var hennes sinn. Hennes brilliante musikalske egenskaper. Hennes forståelse for det tekniske. Jeg burde kanskje si ”han”, for han endret kjønn til ”hun”. Det skulle vært flere av henne, slik at dette ble allment akseptert i samfunnet, men det er en annen historie, for de som ikke har et dypøkologisk perspektiv. Analog epoken endret seg, på 80-tallet. Da kom rimelig teknologi, og det var fritt frem, for den lille mann/kvinne. Roland D-50. Yamaha DX 7. Digital syntese, som få så potensialet i. Linn Drum, med det karakteristiske harde trommemaskin bildet, som er å finne på nesten alt av 80- talls pop utgivelser. Brian Eno var en av de få unntak, som forsto digital syntese, og med sin DX-7, skapte han ambiente ”droner.” Digitalt gir uante muligheter, og er nå en velsignelse for nåtidens musikkskapere. Den grisedyre gamle sampleren, Fairligth CMI, eller monstrumet Synclavier, som man bare kunne bruke, hvis man het Peter Gabriel, frank Zappa, Herbie Hancock, eller Jean Michel Jarre. Moderne computere knuser disse gamle maskinenes teknologiske ytelse, og NÅ er det fritt frem for den kreative, frie arena. De gamle gutta var riktignok ikke mindre kreative av den grunn.

    Tilbake i tid: Hjulet ble funnet opp på nytt. 80-tallet var en epoke, hvor jeg holdt for ørene, for det meste. Brian Eno var godkjent, blant noen andre musikkskapere. Jeg gjorde bare et lite hopp, over 80 tallet. Så kom 90-tallet. Roland hadde allerede klasket til, med sin legendariske trommemaskin, TR 909 i 1984. Dunk-dunk-dunk var ikke akkurat strevsomt å få til, og dette kan man kanskje litt ironisk og flåsete, kalle starten på genren ”minimal” ?

    Minimalt med sjel, og maksimalt med Roland trommemaskin. Jeg vil ikke yppe på meg for mange mennesker, for denne maskinen har vært en hjørnesten for mye tidligere techno musikk. Det som er interessant med dette eksempelet er: Produsent lager maskin. Mennesket bruker den, og samspillet mellom produktutvikling- maskin- mennesket gjør seg gjeldende. Veldig satt på spissen, men hva hadde Kraftwerks ”The robots” vært, uten den legendariske minimoog? Gode gamle Bob Moog laget riktignok sine instrumenter med kjærlighet og omtanke. Hva hadde Vangelis vært, uten Yamaha CS-80, som b.l.a kan høres overalt på Bladerunner, filmen regissert av Ridley Scott. Yamaha glimtet til, med dette beistet. Ingenting som har klart å generere den knivskarpe, og vakre ”brazz” lyden, som svever i luften, som en havørn, slik CS-80 beistet klarte. Denne er å finne på teknisk museum i Oslo. Jeg ser på den, som en elektronisk Stradivarius.

    Poenget mitt, at teknologi har en klar sammenheng med hvordan mennesker uttrykker seg, innenfor elektronisk musikk. Man kan således også kalle en spinett for teknologi? Barokkmusikk var jo basert på fortidens teknologi, det? Vakkert er det. Det var en person som sa: Garbage in, garbage out. En hver klovn kan kjøpe seg dyrt utstyr, og lage søppel. Ikke vanskelig. Et begavet menneske som vet å bruke denne teknologi, vekker noe, eller mye hos lytteren.

    Det er, som alle vet, musikalitet, og så mye, mye mer hos musikkskaperen, som avgjør om lytteren setter pris på musikken. Jeg har selvsagt ingen rett til å fortelle en 14 åring, at det han/hun hører på av Jennifer Lopez ”On the floor” er dårlig. Ingen rett til å drepe gleden. Det jeg derimot kan gjøre, er å rette blikket mot produsentene. De rike, de mektige, som styrer industrien, og som på billig og vulgært vis, plagierer originalitet, og gjør det om til sitt eget. Ikke at jeg tviholder på eiendomsrett eller åndsverk, men fordi disse menneskene skaper støy, og ødelegger for det fine, det originale, som drukner i populistisk visvas. Så kan 14- åringen kalle meg en gammel krakk, men 14- åringene hørte da på Jazz, i 40- årene? Platebransjen spiser sin egen hale etter hvert, fordi den er svært lite kreativ, eller nytenkende. Det ekte, det kreative, finner nye veier, og disse veiene er skrekkelig vanskelig for bløtkakehodene å forstå. For meg, er begrepet ”elektronisk musikk”, ikke basert på listepop. Det er noe helt annet. Noen liker å bruke ”electronica”, men dette er kun en genre, innenfor elektronisk musikk. Jeg tror ”electronica” blir visket ut etter hvert. Det ”elektroniske” vil bestå, så lenge vi har energi, og jeg håper at denne etter hvert også vil fornye seg.

    Da blir det ikke lenger snakk om plug and pray.

  • Frode Veungen

    A.Viken liker din fortelling veldig godt.
    Veldig bra dette her. Her leser og hører jeg følelser.

    Hør på denne
    Geir Løvold: Stream Nest

  • A.Viken

    Takk for din kunnskapsrike oppfølging, Henrik.

    Vel, det er ikke diktatorisk å tilkjennegi sine meninger, endog sterke meninger på musikken omeråde, så lenge man er ydmyk for musikkens størrelse ikke bare i eget, sinn, men og i andres. Boards of Canada er en egen favoritt blant flere, og ikke særlig overraskende at de er blant dine.

    Landskap er et godt begrep i sammenhengen. Elektronisk musikk fanger på sitt beste det indre landskap med enkle midler satt i en kompleks sammenheng. eletronisk/digital musikk, makter og å formidle menneskets ensomhet, ikke bare som individ, men som art i forhold til alt annet levende .

    Du beskriver de teknologiske utvikling, det er ingen tvil om at produksjonen har blitt langt enklere til forskjell fra tidligere tiders synthbeist, ja for de av oss som har interessen og husker, ser man for seg veggene som de modulære synthene fylte før de kom i mer kompakte (men fortsatt i lang tid monstruøse) utgaver. Men jeg vil ikke si at utrykkene kvalitativt har blitt bedre selv om de kvantitativt har mangedoblet seg, når man tenker på den overflod som er produsert og som produeres i hjemmestudioer. Selvfølgelig er det høy kvalitetesom skapes og produseres, men relativt til hvor mange som kunne produsere syntetisk musikk tidligere, så vil jeg diktatorisk fremme den påstand at kvaliteten har gått ned betraktelig. Ganske enkelt fordi motstanden i forhold til skapelsesprosessen er blitt så lav, at mange kan spy ut fullstendig uinteressante produksjoner. Er dette noe å bry seg om? Både ja og nei, om man er klistret til ulike offentlige media som formidlere som TV, radio og hva som popper opp tilfeldig her og der drevet frem av sterke markedsmotorer online, så vil man bli påvirket av det middelmådige.

    Samtidig finnes det en frihet til å skape sin egne njisjer, sin egne små rom og nettverk for både produksjon og opplevelse. Så for den bevisste, er mulighetene større og bedre enn noensinne. Men den lette tilgangen til det hele, gjør likevel sitt til at nytelsen som kom før med et dyrkjøpte vinylalbum, ikke er den samme lenger umiddelbart. Men man kan hensette seg i en situasjon, det vil si tilrettelegge opplevelsen på en slik måte at det blir noe eget og ikke bare bakgrunnstøy og tidtrøyte, lyder som skal fylle tomrom.

    Setter man musikken i en større sammenheng, så kan opplevelsen bli fullstendig og total, hvor andre faktorer som idag tillegges stor interesse som utøvernes bio, blir helt underordnet og ubetydelig. Der var Kraftwerk tidlig ute, mens både BoC og Autechre har fulgt opp denne diskrete og ydmyke holdningen.

    Jeg vet ikke om fornying er det rette ord, de ulike elektroniske lydbildene, vil uansett komplekse arrangementer på sett og vi innebære det velkjente, men det er å håpe at de kan videreføre og utvikle den unge tradisjonen som kvalitativ digital og elektronisk musikk representerer, men da holder det ikke bare med den tekniske kunnskap. Som med all annen musikk av varig verdi handler det om den musikalske innlevelsen og evnen til formidling hvor verktøyet, er et verktøy og ikke selve verket.

    AV

    PS. Takk for ordene Frode, Stream Nest hadde tross sitt innovative kunstutrykk noe opprinnelige ufiltrert over seg, ur-musikk. Sterkt.