Mann og Natur: Fjellet

«Mann og Natur» er en serie med flere skribenter i KULTURVERK som tar for seg menneskets forbindelse og møte med ulike naturlandskap og -fenomener, sett fra et historisk, intuitivt, filosofisk, mytologisk og/eller metaforisk ståsted. Hver «episode» tar for seg ett spesifikt emne, som i sin tur tar sitt løse utgangspunkt i ett eller flere populærkulturelle verker hvor det aktuelle emnet står i fokus, være seg film, litteratur, billedkunst eller musikk. Serien tar på ingen måte sikte på å dekke sine respektive tema til fulle, men ønsker å inspirere til den enkeltes undring over ens forhold til naturen rundt seg, i symbolsk så vel som opplevelsesorientert karakter.

«Den som bestiger de høyeste fjell ler mot alle tragedier, virkelige som innbildte» – Nietzsche, Slik talte Zarathustra

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK

Som en inkarnert symbolikk erfarer jeg hvordan fjellets vestvendte ansikt er det siste solen samtaler med før den om en halvtimes tid går til ro for natten. Det er som om begge to endelig kan være fortrolige med en annen, som om de kan tale ubrydd og kompromissløst, i det eviges språk, deres morsmål. Det er som når to voksne blir sittende igjen i stua etter at alle barna endelig er gått i seng, og man ikke lenger trenger å vokte sitt språk, eller forenkle sitt vokabular i enhver sammenheng. De bærer begge verden på sine skuldre, på hver sin måte, og nyter nå en halvtime i selskap med den eneste andre som virkelig forstår, som også har sett. En man verken trenger å oppdra eller gjøre seg til overfor. Sakte men sikkert glir solen vekk, og idet den trekker sine siste gjesp over toppen av sin bror, hilser de to farvel, og ser frem imot en ny halvtime i det samme lukkede selskap i morgen tidlig, som morgenkaffen på lærerværelset før horden med elever løper ned skoledørene for igjen å gjøre krav på sin naivt forgittatte, men like fullt tilkjente oppmerksomhet. Vekk må også jeg, før det blir bekmørkt. Så idet jeg gjenopptar min påbegynte gjennomhøring av Richard Strauss’ «Alpesymfoni», nå med utgangspunkt i «Abstieg»-satsen, tar jeg av meg lua der jeg står på toppen av motsatt dal, og bukker dypt for den snødekte Watzmann, 2500 meter lenger oppe.

Solens tillit til fjellet er som Guds tillit til profeten. For slik som profetens solide, urokkelige tro og idealisme skiller seg fra hverdagsmennesket, som hopper fra den ene til den andre tanken, og snart trekkes av den ene følelsen, snart den andre, står fjellet opp som den trofaste og stabile kraften i naturen, omgitt av skogens stadige utskifting av liv, havets stormfulle bølger, og vær og vinds omskiftelige sus i luften. «Enige og tro inntil Dovre faller» sier til og med vår egen sekulariserte traktat fra 1814; et utsagn som viderefører en glemt tillit til fjellet som en garantist som overgår menneskets tillit til sin egen rases lojalitet. For allerede her skimter man en erfaring av fjellet som noe som overgår det menneskelige, hvor fjellet representerer det som er større enn det blotte og bare liv, og som står hevet over tid og vorden. Og det er i dette landskapet at solen – det absolutte, selvlovgivende prinsipp på himmelen – finner sin likesinnede på jorden.

Denne helliggjørelse av fjellet finner man igjen i så og si alle tradisjoner, hvor enn naturen har tilkjent sin topografi en eller annen forhøyning i landskapet. Og mest gjentakende i så måte er posisjoneringen av opphøyede eksistenser på den respektive høyde. Fjellet har i nesten unntaksløs grad vært gudenes og heltenes tilholdssted, og/eller stedet hvor kontakten med de åndelige krefter har vært minst tilsløret. Dette gis ofte sin mest nærliggende forklaring gjennom at fjellet stiger over det jordiske, og dermed det menneskelige (human, humus: jord), og slik representerer det høyere, og samtidig det uoppnåelige, i og med at det er et ulevelig habitat for det menneskelige, jordiske liv. Eksemplene er her overveldende i antall, men av de viktigste å nevne i denne sammenheng er Meru-fjellet, et fjell som i følge hinduistisk og buddhistisk tradisjon skal finne sted i Himalaya, og som skal utgjøre et polarisk punkt på jorden, hvor det fysiske, metafysiske og åndelige universet møtes. Meru er stedet hvor Shiva satt for å meditere, og hvor han i sin tid gjorde Kama om til aske, etter at sistnevnte kjærlighetsgud hadde forsøkt å utsette Shivas hjerte for den forgjengelige lidenskap; en historie som er essensiell, i og med at den eksemplifiserer den generelle assosieringen med askese som fjellet er blitt tilkjent, både i hinduistisk og annen tradisjon. Askese her i den positive og sunne forstand, og ikke i den masochistiske, selvdestruktive formen vi er vant til å se den i ulike, først og fremst kristne, former. For askese representerer det urokkelige, disiplinerte og standhaftige, som vi allerede har vært inne på, men også det vertikale og virile, en overvinning av de dualistiske kreftene som drar oss fra den ene horisontale enden til den andre, og således holder oss nede i en passivitet her på jorden. Og i så måte vil fjellet komme til å representere mer enn et symbol på det guddommeliges tilholdsted, da fjellet i seg selv, gjennom sin blotte karakter, blir en metafor på menneskets vei mot den selvsamme tilstand som de som allerede har sin hjemstavn der oppe. Dette er et tema i seg selv, og som vi skal se nærmere på om litt, men først kan det være interessant å trekke fram noen flere eksempler på fjellet som heim for de guddommelige.

Eksemplene er som sagt mange. Taoismen snakker om Kuen-Lun, et fjell hvor konger oppdaget udødelighetseleksiren; egypterne hadde sitt Seth Amentet, et fjell hvor porten til det «seirende land» står åpen for de som er født til en «solens udødelighet», aztekerne taler om Culhuacan, et fjell med kontakt til underverdenen, mens Fuji var setet for de hellige japanske samurai-krigerne. I oldtidens Iran var Ushi-darena (trans. «Den hellige visdoms sete») fjellet hvor Zarathustra mottok den guddommelige visdom om Ahura Mazda, Sinai er som kjent fjellet hvor Moses mottar de ti bud fra Gud, og «her hjemme» kjenner vi alle til Olympus og de som holdt til der. Mindre kjent i vår omegn er kanskje Kyffhäuser-åsene, lokalisert i Thüringen, hvor keiser Barbarossa skal ha sovet i over 800 år, ventende på at hans Germania igjen skal kalle på hans hjelp når alt håp er ute (selv om visse vil ha det til at Barbarossa sitter i det mer monumentale Untersbergfjellet ved Bad Reichenhall, bare noen lange steinkast fra undertegnedes eget Watzmann). Liknende fjell skal visstnok huse Kong Arthur såvel som Charlemagne, og i berget Odenberg i Hessen hviler selveste Odin (eller Wotan som han heter her nede) med sin Oskorei, tålmodig ventende på Ragnarok. Dog, Odin sitter vel strengt tatt i Valhall, hvor de falne krigere som ofret sitt liv ble/blir tatt i mot som helter, og trent opp til det nevnte siste slag. Nå er også Valhall ofte blitt knyttet opp mot fjell, og mest kjent her til lands er nok Helgafjellet i Rogaland, hvor Valhall skulle være lokalisert, og som ingen torde å se på uten at de først hadde vasket sitt ansikt.

Felles for alle disse mytene er at fjellet fungerer som en port mellom menneskene og det guddommelige (i mange tilfeller, særskilt i kinesisk tradisjon, er det da også vanlig at en fysisk port er satt opp ved fjellets fot, som man går igjennom før man får bestige fjellet. I samme tradisjon, som dog ikke er unik i en slik sammenheng, har fjellet selv erstattet tempelet, og fungerer som det hellige rom i seg selv). Fjellet representerer det evige, trauste, og samtidig det opphøyede; det solide, men på samme tid det transcendente; det prinsippielle, men også det levende og virile. Det er det ugjennomtrengelige, det udelelige, det stabile, men likevel – og nettopp derfor – det som overgår, det himmelstrebende, det umanifesterte og ubetingede. Og det er i denne sammenheng vi må gå fra å snakke om fjellet som et rent ytre symbol, til å peke på hvordan menneskets umiddelbare nærhet og forhold til fjellet er en metafor på dets metafysiske selverkjennelse og åndelige utvikling.

«Og selv om troen på at sjansen for å nå toppen er større enn det motsatte, som regel er utgangspunktet, bør man være dedikert nok til å si at det var verdt det dersom man falt. Nettopp denne dedikasjonen til prosjektet er det som setter fjellklatreren i samme kategori som filosofen, dette siste ordets opprinnelige mening tatt i betraktning.»

For like mye som fjellet er blitt ansett som hellig i kraft av sin ytre gestalt, er det blitt koblet opp mot indre, åndelige tilstander, noe den ovenfornevnte påpekningen av at ikke bare guder, men også krigerhelter, ble tilkjent en plass på de snedekte topper etter sin menneskelige død, tydelig viser. Vi snakker her om fjellet som en helt konkret påminnelse; en påminnelse om en prøve; en prøve for den som ønsker og evner å ta steget opp fra dalen, som igjen er et bilde på jorden, og dermed det menneskelige, og opp til fjellets topp, hvorpå ingenting står imellom mennesket og himmelen, mens alt jordisk er under tindebestigeren, underlagt, forbigått, besteget. Dette er målet den indre tindebestigeren setter seg, og som også den klassiske, aristokratiske fjellklatreren satte seg, før denne aktiviteten utviklet seg til å bli den ego-trippende og gutteaktige sporten vi kjenner den som i dag.

At det er nettopp ved tre av de mest kjente og største fjellkjedene i verden at den mest sofistikerte metafysiske tilnærmingen til fjellet har oppstått, nemlig Himalaya, Andes og Alpene, er selvfølgelig ikke tilfeldig. Like lite tilfeldig som at de sivilisasjonene som har oppstått i nærheten av høye fjell nettopp innehar noen av de klareste metafysiske tradisjonene i vår historie. Men det er som kjent ikke størrelsen det kommer an på, og fjell har man over hele verden. Er det derimot noe som kjennetegner disse tre fjellkjedene, er det deres form. Det sies at Alpene er så bratte at hvor enn du ser ned blir du møtt av et ansikt som stirrer tilbake. Det stupbratte elementet, kombinert med et ekstremt klima og syltynn luft, gjør at 80% av alle ulykker i disse fjellene skjer på nedfarten. Dette tilsier at klatreren allerede ved foten av fjellet tar en avgjørelse som krever den samme hengivenhet, viljestyrke, mot og alvor som en munk. Man forlater en del av seg selv før turen i det hele tatt er begynt. Det er ikke rom for forfengelighet, hykleri eller usikkerhet  på en tur som ikke levner rom for verken feil eller retrettmuligheter. Man trår her en vei som gir varige skader om man ikke når toppen, for først der åpner trasémulighetene for nedfarten seg opp. Og man vet i tillegg hvor nøye og møysommelig veien opp er, og hvor stor graden av konsentrasjon og fokus må være hele veien igjennom. Man har kun seg selv å stole på, så får man se om det er godt nok. Og selv om troen på at sjansen for å nå toppen er større enn det motsatte, som regel er utgangspunktet, bør man være dedikert nok til å si at det var verdt det dersom man falt. Nettopp denne dedikasjonen til prosjektet er det som setter fjellklatreren i samme kategori som filosofen, dette siste ordets opprinnelige mening tatt i betraktning.

Fjellet er stort og veldig, bratt og stormfullt, urokkelig og rolig, uanfektet og klart. For å bestige det må klatreren forstå fjellets premisser, og selv bli en del av det. For å bli innviet i fjellets velde, må man omfavne dets invitasjon til å forstå det. I dette ligger at man må forstå noe som er større enn seg selv for å kunne forstå seg selv. Man må alltid overvinne, og i første omgang forstå, det som holder en nede, for å kunne ta neste steg. Fjellet er i så måte en ubarmhjertig læremester. For hvert tak man her tar er bokstavelig talt over en selv. Og dess høyere man kommer dess lengre blir fallet om man ikke skulle mestre det som like bokstavelig talt er over hodet på en. Egenskapene fjellet krever av mannen er i sin tur skremmende lik det selv, og vi har vært inne på dette tidligere i det vi snakket om askese. Det tindebestigeren søker mot må han selv bli. Selv-affirmerende, usentimentalt og kompromissløst overgår han de passive og tilfeldige impulsene som beskjeftiget hans indre nede i dalen, og går skritt for skritt opp mot, og inn i, en tilstand av ro, konsentrasjon, renhet, enkelhet, oppriktighet og disiplin. En ren og aktiv vilje presser seg frem fra hans indre i det han innser at ingen andre enn han selv kan gi styrke nok til å nå toppen, en styrke som ikke lenger deles opp i det intellektuelle og fysiske, men hvor hele hans vesen jobber samlet for å nå målet. Vi snakker om en fullkomment integrert styrke, manifestert i et bevegelsesmønster som av mange er blitt beskrevet som en blanding mellom kung fu og ballett. Tindebestigeren er ikke lenger en som oppsøker det opphøyde, han er det opphøyde inkarnert. Og på toppen står han alene, som mellomleddet mellom himmel og jord, med fjellet selv som sitt nye hjem, blant tidligere guder og helter før ham.

Det er i denne anledning den innledningsvis nevnte Richard Strauss må hentes frem igjen, og da selvfølgelig hans alpesymfoni, som deilig pompøst og utilgjort eksemplifiserer hvilket fenomenologisk sprengstoff som ligger latent i en tindebestigers eksistensielle situasjon. For der som Strauss levende beskriver oppstigingen, begynende i den tidligste morgenrøde, gjennom skog og bekker, forbi fosser og over eng, over isbre og opp livsfarlige fjellsider, i sitt vante storslagne og romantisk harmoniske temperament, brytes det hele opp i de to avsnittene som beskriver selve toppen, «Auf dem Gipfel» og «Vision», som om det realistiske og bombastiske ved det veldige fjellet oppløses til en klar og ren luft, som gjennomfyller bestigerens indre. Det får en til å minnes ordene til en av de som flittigst og mest presist har fremhevet fjellets symbolikk, nemlig Buddha Gotama, i det han beskriver en oppvåknet askets indre som luft, som hverken sverd eller slegge kan berøre og således sette ut av spill; i motsetning til steinen, som rett nok er i balanse og ro, men som fortsatt er angripelig. Slik «oppløser» tindebestigeren seg selv inn til en uangripelig enhet; som inkarnasjonen av det Olympiske ideal, representert og fremmet av de samme som holdt til på fjellet ved samme navn. Den olympiske ild. Er det det jeg er vitne til i dette solens møte med Watzmann på andre siden av åsen? Snart kommer våren til de bayerske alper. Da skal jeg stå på motsatt side, og selv ta del i dette evige mysterium. Det er et løfte.


Fra Richard Strauss – Eine  Alpensinfonie

  • Iren Larsen

    Hei, jeg ble først begeistret over denne siden, men så fant jeg denne tittelen: “Mann og Natur” på en serie med artikler, som “tar for seg menneskets forbindelse og møte med ulike naturlandskap og -fenomener”, Hvorfor har dere ikke valgt å kalle serien: ” Mennesket og Natur”??

  • Redaksjon

    Hei Iren Larsen,

    Vi synes nesten det er underlig i vår lettere hysteriske samtid at vi ikke fikk flere reaksjoner på dette i hine dager. Årsaken er ganske enkelt at vi ønsket å skildre akkurat denne essayserien fra mannens perspektiv, uten at det egentlig handlet om kjønn per se. Ellers ønsker vi gjerne flere kvinner velkomne som skribenter her, noen har allerede bidratt, vi har og en dyktig i vår redaksjon som og fortvilet forsøker å holde oss litt i tøylene ortografisk. Blant våre tilhengere på FB er det en klar overvekt av kvinner, hvilket vi ser utelukkende positivt på, ettersom mannen jager etter kvinnen, og vi behøver begge kjønn med sine respektive unike egenskaper og særegenheter i samarbeid om vi skal kunne bringe vårt samfunn i noe som ligner en økologisk balanse.

    Alt godt

    Red.

  • Ivar Sagbakken

    Siden kommentaren ble lagt til undertegnedes essay, og siden samme undertegnede var sterkt delaktig i bestemmelsen av tittelen til artikkelserien, tillater jeg meg å komme med en tilleggskommentar: Denne programposten var originalt en serie hvor to av Kulturverks redaksjonsmedlemmer, begge menn, gikk sammen om å skrive om sine personlige naturopplevelser i et metafysisk lys. Siden dette perspektivet er nødt til å ha et eksistensialistisk utgangspunkt var det naturlig å velge det personlige «Mann» fremfor den mer biologisk og vitenskapelige termen «Menneske», da «Mann» gir en personlig aura som står sentralt i seriens intensjon. Da vi siden, rett før publisering av den første teksten, kom fram til at dette burde være en post hvor flere enn oss to var velkomne til å nedtegne sine opplevelser, og da selvfølgelig uavhengig kjønn, alder og alt annet, hadde vi en diskusjon hvor vidt vi skulle endre tittelen. Men etter mye fram og tilbake ble det bestemt at vi beholdt tittelen, mye grunnet bevaringen av det personlige som «Mann» gir, og siden ordet «mann» etymologisk sett – både fra Proto-Germansk og Norrønt – betyr menneske i betydningen «person», «Én» (altså det individuelle) og ikke minst «det første menneske»/»ur-menneske» (fra Indo-Europeisk «Manus»), mens menneske, human som sagt er mer biologisk forankret i sitt etymologiske utgangspunkt «humus» (jord). «Mann og natur» er skildringen av menneskets opplevelsesorienterte plass i naturen, hans gåen i ett med naturen på et sjelelig og personlig så vel som et jordisk plan. Dette var ideen bak programserien.

    Jeg håper derfor valget av tittel på posten ikke hindrer verken menn eller kvinner å finne glede i essayene som er utarbeidet og publisert derigjennom, og ønsker alle skriveføre, uansett biologiske utforming, til å bidra med gode personlige skildringer fra deres egne møter med naturen som mottas redaksjonen med den største glede. Da under serien med tittelen «Mann og natur», som ut ifra det ovenfor skrevne er biologisk kjønnsnøytralt.

    Mvh.

    Ivar Sagbakken