Om taktens dialektikk – Theodor W. Adorno

«Taktens forutsetning er den konvensjon som brytes samtidig som den fortsatt er der. Denne er nå så forfalt at den ikke står til å redde og lever bare videre som parodi på formene, en vilkårlig uttenkt eller erindret etikette for ignoranter, i løspraten til selvutnevnte rådgivere i avisene, mens den innforståttheten som kunne bære konvensjonene da de ennå var humane, er gått over i bileiernes og radiolytternes blinde konformitet.»

Av Theodor W. Adorno (1903-1969), fra Minima moralia (1953), oversatt av Arild Linneberg

Goethe, som var bevisst om at alle menneskelige forbindelser sto i fare for å forsvinne med utviklingen av industrisamfunnet, forsøkte i vandreår-novellene å framstille det å være taktfull som en reddende utvei for fremmedgjorte mennesker. Denne utveien forekom ham å være ensbetydende med forsakelse, med det å gi avkall på uinnskrenket nærhet, lidenskap og hel lykke. Det humane besto for ham i en selvbegrensning, som på en besvergende måte gjorde historiens uavvendelige gang til ens eget anliggende: framskrittets inhumanitet, subjektets forkrøpling.

Det som har skjedd siden får imidlertid selv Goethes forsakelse til å virke som en forløsning. Takt og humanitet – som for Goethe var det samme – har det i mellomtiden nettopp gått den veien med som han trodde det skulle beskytte oss mot. Taktfullheten har sin bestemte historiske time. Det var da det borgerlige individet frigjorde seg fra den absolutistiske tvangen. Fritt og ensomt står det inne for seg selv, samtidig som de formene for hierarkisk aktelse og hensyn som absolutismen utviklet er berøvet sitt økonomiske grunnlag og sin truende makt, men fortsatt nettopp er tilstrekkelig nærværende til å gjøre livet utholdelig innenfor privilegerte grupper.

En slik tilsynelatende paradoksal likevekt mellom absolutisme og liberalitet kan, foruten i Wilhelm Meister, også fornemmes i Beethovens stilling til overleverte komposisjonsmønstre, ja helt inn i logikken i Kants subjektive rekonstruksjon av objektivt forpliktende ideer. Beethovens regelmessige repriser etter dynamiske gjennomføringer og Kants deduksjon av de skolastiske kategoriene fra bevissthetens enhet, er i eminent forstand «taktfulle». Taktens forutsetning er den konvensjon som brytes samtidig som den fortsatt er der. Denne er nå så forfalt at den ikke står til å redde og lever bare videre som parodi på formene, en vilkårlig uttenkt eller erindret etikette for ignoranter, i løspraten til selvutnevnte rådgivere i avisene, mens den innforståttheten som kunne bære konvensjonene da de ennå var humane, er gått over i bileiernes og radiolytternes blinde konformitet.

At momentet av seremoni døde ut, så først ut til å komme takten til gode. Den ble frigjort fra alt det heterogene og slett utvendige, og det å opptre taktfullt skulle heretter bare være å rette seg etter hvert enkelt menneskelig forholds særskilte beskaffenhet. En slik emansipert takt kom imidlertid i samme vanskeligheter som nominalismen gjør overalt. Takt betød ikke bare underordning under konvensjonelle seremonier: Alle nyere humanister har konstant ironisert nettopp over det konvensjonelle. Det å utøve takt var snarere like paradoksalt som dets historiske situering.

Det forlangte egentlig den umulige forsoningen mellom konvensjonens ubekreftede og individets uregjerlige krav. Takt lot seg ikke måle ut fra annet enn konvensjon. Uansett hvor fortynnet den var, representerte konvensjonen det allmenne, som utgjør selve substansen i det individuelle kravet. Takt er en differensbestemmelse. Den består i bevisste avvikelser. Men når den har løsrevet seg fra det allmenne og stiller seg overfor individet som noe absolutt uten noe allment som den kunne differensieres i forhold til, bommer den på individet og gjør urett mot det. Spørsmålet om hvordan det står til – som oppdragelsen ikke lenger påbyr eller forventer – blir nysgjerrig eller sårende; tausheten omkring ømfintlige spørsmål blir tom likegyldighet i det øyeblikket det ikke lenger finnes regler for hva en bør tale om og ikke tale om. De enkelte individer begynner da også og ikke uten grunn å reagere fiendtlig på det taktfulle: En bestemt form for høflighet gjør at de ikke så mye føler seg tiltalt som mennesker, snarere aner de den umenneskelige tilstanden de befinner seg i, og den som er høflig står i fare for å bli oppfattet som uhøflig fordi han fortsetter å bruke høfligheten som et foreldet privilegium.

Til sist blir den emansiperte, rent individuelle taktfullheten til ren løgn. Dét i individet som egentlig blir rammet av takten i dag, er noe det helst vil skjule, nemlig den faktiske og enda mer den potensielle makten enhver legemliggjør. Under kravet om å stå overfor individet som sådant, uten enhver preambel og helt tilpasset det, ligger det en ivrig kontroll over at hvert ord stilltiende avlegger regnskap for hva den tiltalte representerer i det stadig mer forherdede hierarkiet som omfatter alle, samt hvilke sjanser den tiltalte har her. Taktens nominalisme hjelper det mest allmenne, den nakne forvaltningens makt, til å triumfere i selv de mest intime konstellasjoner. Når konvensjonene avskrives som foreldede, nytteløse og utvendige forsiringer, bekreftes bare det aller mest utvendige, et liv i umiddelbar beherskelse. At bortfallet av selv dette vrengebildet av takt i det påtrengende kameraderiet som er et hån mot friheten, gjør eksistensen enda mer uutholdelig, er bare enda et tegn på hvor umulig menneskenes samliv er blitt under de nåværende forholdene.

Relatert

Slavoj Žižeks – Living in the End Times