EPILOG til essayet «En mann, et liv og et luksushotell»

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK

Mangelen på alvor og nødvendighet som denne lille historien eksemplifiserer, kan overføres både til den mundane og den åndelige situasjonen et moderne menneske befinner seg i. Det viktigste dog, er å se at disse to henger sammen. For i en normal og tradisjonell virkelighet, hvor de hverdagslige og profane prioriteringene er gitt utifra et akutt og alltid prekært behov for overlevelse, vil dette åpne opp og utvide overlevelsesbehovet til å gjelde det som i dag blir sett på som mer enn overlevelse, dvs. det selvrealiserende erkjennelsesprosjektet som utgjør menneskets innerste potensial, og som det trenger for å forstå sin egen plass både i forhold til naturens elementer og krefter, de metafysiske lover og sitt eget utspring fra det guddommelige. I en tilstand hvor en konkret og direkte mening og intensjon ligger bak enhver handling, fordi den er nødvendig for å opprettholde livet, og hvor denne intensjonen dermed blir sin mening gitt utifra dens nødvendighet, vil et alvor plutselig blusse opp, og mennesket får et akutt behov for å være alt det det kan være, utifra dets medfødte potensial (noe som selvfølgelig vil variere fra person til person, fra kultur til kultur). Og det vil samtidig finne sin naturlige rytme og tempo i dette arbeidet. Et arbeid som i en slik tilstand overskrider betydningen vi i dag har for dette ordet; arbeidet blir nå menneskets eget liv, enkelt og greit.

Å realisere seg selv var tidligere en åndelig reise, den fysiske var meningsfylt ut ifra sin nødvendighet, og som et ledd i det høyere, ikke-fysiske. I dag er den fysiske reisen selv blitt et selvrealiseringsprosjekt. Pakkereiser til såkalt primitive og forhistoriske camper, hvor en blir plassert i en situasjon hvor man må hente sitt eget vann, hogge sin egen ved, og fiske sin egen fisk, under nøye oppsyn fra en reiseleder og et legeteam, er i dag populære mål for fellesferierende familier. Nødvendigheten/alvoret blir sett på som en kuriøsitet, ja nærmest som noe filmisk, når man selv står og observerer seg selv ved hoggstabben. Fordi den er blitt overflødig, da vi vokser opp i en verden hvor alvoret og det meningsfylte ikke trengs for å overleve. Koblingen mellom motiv og liv, tanke og nødvendighet, er borte. Og tilbake står den forvirrede, arbeidsløse skuespilleren.

Denne tendensen er ikke forbeholdt småbarnsfamilier og utbrente børsmeglere; den går igjen også hos de såkalt «dypere» institusjonene, som filosofiske institutter rundt omkring på våre ulike universiteter, og ikke minst hos den stadig voksende new age-bevegelsen og husmorspiritismen. Alvoret, og ikke minst det intellektuelle alvoret, er blitt overflødig; en luksusartikkel. Vår utilregnelighet i de intuitive gjerningsøyeblikk, da de ikke har sin naturlige eksoteriske ekvivalent, verken i dagliglivet eller i en større samfunnsmessig skala, gjør oss kort sagt blasfemiske. Impotente.

«Dette krever kunnskap. Og det krever oppriktighet. Det krever at man ser det lave, det falske, det dobbeltmoralske, uten å la seg påvirke av det, ja sågar uten å føle hovmod ved å gå imot det. Vi må være bedre enn det vi egentlig er. Vi må oppgi alt.»

Vi må selv skaffe oss dette alvoret i dag. Kanskje er det viktigere enn noen gang. Og vanskeligere enn noen gang. Fordi dette alvoret ikke bare går ut på å redde det som gjenstår å redde, som i og for seg er vår eneste edle plikt på det sosiale plan, men å redde dette på en måte hvor vi selv kan tro på det, og leve det, ikke bare si det. Dette krever kunnskap. Og det krever oppriktighet. Det krever at man ser det lave, det falske, det dobbeltmoralske, uten å la seg påvirke av det, ja sågar uten å føle hovmot ved å gå imot det. Vi må være bedre enn det vi egentlig er. Vi må oppgi alt, noe som krever en direkte åndelig erfaring av oss selv, satt inn i de utfordringene som kreves på et mer subtilt nivå nede i dalen, og som er forsøkt skissert i det ovenstående. Vi må bevare og bære den tradisjonelle visdommen gjennom å leve den ut, i en verden som ikke gjenkjenner dennes nødvendige plass. En nesten umulig oppgave. Og det er her vi må holde tungen rett i munnen, og ikke må la det åndelige i seg selv ta form av en reaksjon, slik som det sosiale liv hos ethvert sunt menneske som lever under disse omstendighetene må gjøre. Det åndelige livet er alltid en aksjon, noe aktivt, selv om det manifesterte livet det er sentrum i, må utgjøre en reaksjon for oss som lever i denne tiden. Og det er dette som er så vanskelig for et menneske med respekt for, og kunnskap om, sin egen natur. For hvordan finne et oppriktig, alvorlig og nødvendig uttrykk for en selv, i en verden som denne, uten å bli munk eller hellig selvmordsbomber? Finnes det en vei imellom? Det virker i alle fall usannsynlig å lete bakover i tiden for å finne et slikt uttrykk, til det er vår tid for ekstrem, for kaotisk, grunn og meningsløs. Altså; med mindre man velger å bli munk eller selvmordsbomber. Det kreves kanskje noe nytt, noe helt nytt. Som er mer enn en reaksjon.

«Og det må etter mitt skjønn være et intellekt som havner midt mellom munken og selvmordsbomberen, men som samtidig er utgangspunktet for dem begge; nemlig krigeren.»

Her er det selvfølgelig en gyllen anledning til å spinne videre på hvilket uttrykk som er mest sannsynlig og best egnet for den enkelte, tatt ens tid og sted i betraktning. Er det et bioteknologisk uttrykk man bør hige etter, kanskje en ny bondekultur, eller en ny vikingtid? Det finnes andre her på stedet som er mye bedre egnet enn meg til å gjøre rede for dette. Det var ikke mitt anliggende her og nå. Mitt anliggende var å dra opp den tunge og massive steinen med inskripsjonen «alvor», og å stille den midt i veien så ingen kan gå forbi den. For denne steinen representerer noe som enhver må bestige før de kan forvente å komme seg videre på stien som allerede er smal nok fra før. Og når man har besteget den, fester den seg til vår rygg, slik at vi aldri kan gå fortere enn hva vår styrke til å bære steinen tillater. Og å holde på steinen, og vite at den ikke er en byrde – som den av uvitenhet og glemsel blir sett på av vårt hotells klientell, når de etter så mange år plutselig får gjester igjen – men en frelse og en kravspesifikasjon, er utfordringen for dagens autentiske intellekt. Og det må etter mitt skjønn være et intellekt som havner midt mellom munken og selvmordsbomberen, men som samtidig er utgangspunktet for dem begge; nemlig krigeren. En kriger som støtter seg på sin egen opparbeidede erfaring og kunnskap, og som rydder alt som ikke leder til denne kunnskapens perfeksjon, eller som er ledd til det som fører mot en slik perfeksjon, av veien. En usentimental, oppriktig, alvorlig kriger, som gjør det han må gjøre, av ingen annen grunn enn at han må det. Fordi dette er hva han er.

Og skal vi likevel tillate oss å ta høyde for det som venter oss også på det sosiale plan om ikke så alt for lang tid, selvfølgelig uten at dette skal være bestemmende for vår åndelige vei (tvert imot), så er det en slik type som trengs, og som samtidig er sannsynlig for at dagens menneske skal kunne røske opp sitt indre på en helhetlig og altomfattende måte. Og er det noe vi trenger i dag, så er det nettopp det.

Er det én historisk epoke som fremtiden ikke vil bry seg om å huske, så er det nettopp vår. Dette inkluderer denne epokens mennesker, oss inkludert. Men det er ikke derfor vi tenker. Det er ikke derfor vi mediterer. Det er ikke derfor vi kjemper. Vi kjemper fordi vi er stolte av å bære den tyngste steinen. Fordi vi må, ikke av noen annen grunn. Vi kjemper fordi vi vet at denne steinen er ment til å bæres, ikke av noen annen grunn. Og finner vi en fremtid vi kan bære den inn i, så er ingenting vakrere enn det. Men inntil da, bærer vi den med like stor glede. Fordi vi må. Ikke av noen annen grunn. Inn i evigheten.

Les essayet «En mann, et liv og et luksushotell» her