Essay: En mann, et liv og et luksushotell

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK

I hvit dress står han utenfor sitt stolte livsverk; navlen i hans imperium, hans palass, hans plaza. Det er tid for den ukentlige inspeksjon. Før han går inn tilegner hotelleieren seg tre minutter for å beundre sin storslåtte murbygning. Hele døgnet, ja sågar om natten, kjenner han pulseringene og vibrasjonene som strømmer gjennom denne betongen. Men å bivåne den i dette vinterklare dagslys er noe eget. Det er hans, dette. Det er her det skjer. Over den røde løperen går han så, for å hilse på sine medarbeidere inne i lobbyen. Hver eneste fredag siden hotellets oppstart har han gjort dette. Hvor mange år? 20, 30, 40. Han husker ikke nøyaktig, det er så lenge siden, og liksom noe diffust. Men det spiller ingen rolle. Det er i alle fall mange nok år til at han kjenner denne lobbyen ut og inn, og kan oppdrive den inntil minste detalj med lukkede øyne. Han stiger inn.

Der inne blir han som vanlig møtt av hotellsjefen, som er like blid som alltid. Han hilser velkommen, og med den samme retningsbestemmende armbevegelse som alle fredager før denne, henleder han vår hotelleier framover, som for å vise at omvisningen kan begynne. I hjørnet ved døren står husorkesteret. De spiller Wagner, noe de har gjort i en 20, 30, 40 år. Ved trappen står samlet en gruppe gjester, menn med utente sigaretter over øret, og kvinner med blanke, leende øyne. Over dem, på veggen, hotellets stolte kunstkolleksjon, og oppe i trappen, en perfekt antrukket stuepike. I baren sitter tre unge piker med gammeldagse, men stilige kjoler, og menn i snippdresser, nippende til høye glass med årgangsvin. Fra kjøkkenet en os av deilige retter, og gjennom døren til restauranten klirrer det i bestikk og krystall. Og forbi den, i retning utgangsdøren igjen, hotellets berømte bibliotek, med alle klassikerne og de hellige bøker. Der inne står til og med en scene, hvor det i høysesongen settes opp teaterstykker for sommerens fasjonable gjester. Alt er som det skal være. Hotelleieren er fornøyd, han skal ikke forsyrre mer. Han tar hotellsjefen i hånden, som med et smil om munnen leder sin arbeidsgiver mot utgangspartiet. Her er alt i sin skjønneste orden, og mere til.

Nå hender det likevel noe denne fredagen, som ingen var forberedt på. Det er en besynderlig ting, og ved første øyekast ikke så enkelt å sette fingeren på. Men det er noe som skjer. Altsa; selve tingen er ikke så besynderlig, det er i utgangspunktet en ganske ubetydelig ting, men reaksjonen, dens kraft, og årsaken til den kraftige reaksjonen, er ikke så enkel å sette fingeren på. Uansett; det som nå skjer er at vår hvitkledte hotelleier skimter noe på veien ut. Øverst i trappen går nemlig en stuepike. Og i hendene holder hun et laken, et dynetrekk og et putevar. Et laken, et dynetrekk og et putevar, i tre ulike farger.

«Hotelleieren finner noe rart ved dette. Det er noe ved denne tilsynelatende tilfeldig sammensatte fargefordelingen som motsetter seg ideen av hva et hotell skal representere. Som bryter med et hotells intensjon, dets mening. Og særskilt bryter det med hvordan akkurat dette hotellet, hans hotell, ønsker å fremstå»

Hotelleieren finner noe rart ved dette. Det er noe ved denne tilsynelatende tilfeldig sammensatte fargefordelingen som motsetter seg ideen av hva et hotell skal representere. Som bryter med et hotells intensjon, dets mening. Og særskilt bryter det med hvordan akkurat dette hotellet, hans hotell, ønsker å fremstå, og hver fredag faktisk fremstår. Rolig, men bestemt forsøker den like blide hotellsjefen å fullføre avskjeden, ved å henlede mot utgangsdøren. Men mannen i hvitt står stille. Han forstår ikke dette. Så han går til trappen, opp mot piken, og inn til rommet hun er i ferd med å gjøre rent. Og blir slått i bakken. For her i dette rommet, på hans hotell, blir vår mann møtt med et naivt kaos som er like vanskelig å holde øynene vekk fra, som det er å bli tvunget til å iaktta. Noe han blir nå. Blomstermotiv på den ene gardinen, prikker på den andre. Sengen skeiv og nedslitt, lampeskjermene hullete, oppvaskmiddel i såpedispenseren, og et kaffekrus satt frem til de to ølflaskene i minibaren, som forøvrig er i ustand. Han løper til rommet ved siden av, kun for å blir møtt av samme kaos. Nedover hele gangen; det samme kaos. Hotelleieren er lammet. Men han får så vidt ropt på hotellsjefen, som kommer ilende, blid som alltid, og spør hva som er i gjerde. «Hvorfor det er slik?», «Hva mener hotelleieren?» Sistnevnte har allerede begynt å ane det verste. Han løper ned igjen, og inn på kjøkkenet.

Der står en skitten, uflidd, halvnaken kokk, med stekespade i hånden. I pannen freser en brent løk. Han er alene der inne. «Så hvem er i restauranten!?». En gammel kasettspiller, viser det seg. Den har visst stått slik i alle år, skal man tro den fortsatt smilende, men noe mer medtatte, hotellsjefen. Så hotelleieren løper ut i lobbyen igjen. Der står orkesteret i ro. Men Wagner høres fortsatt like høyt. De er tatt på fersken. En grammofonspiller kan skimtes bak orkesterets tubaist. De har bare mimet. Og vinen? «Vi har beholdt etikettene, men vi serverer bare pærecider her nå.» Forvirret går vår hotelleier inn i biblioteket. Han ber den gamle hotellbibliotekaren ta ned en bok han holder kjær, og lese de første to strofene for ham. «Jeg beklager så meget. Vi har boken, men ingen her husker språket den er skrevet på lenger.» Og scenen? Hvilket stykke skal oppføres til sommeren? «Våre skuespillere er ikke brukbare lenger. De husker replikkene, men ikke i hvilken rekkefølge de skal sies.» Hotellets eier stiger for siste gang ut i lobbyen. Han ser seg rundt. Går et par skritt frem og tilbake. Klør seg i hodet. Går et par skritt til. Blir igjen stående. Trekker med ett hotellsjefen til seg, og spør:

– Men hva skal egentlig dette bety?

– Hva mener de, sir?

– Denne musikken, disse vinetikettene, restaurantlyden, kjøkkenduften, hva skal alt dette bety??

– Men det er da slik vi alltid har hatt det, sir.

– Men det spilles jo ikke noe! Det drikkes jo ikke vin! Det lages ikke annet enn løk, og ingen kan lese bøkene der inne! Og stuepiken, ja stuepiken! Hva skal alt dette bety??

– Jeg tror ikke helt jeg forstår dem, sir…

– Men gjestene! Hva sier gjestene!?

– Sir, vi har ikke hatt en gjest her på over 30 år.

Hotelleieren får etter hvert greie på at dette engang så fasjonable og ærverdige hotell, de siste 20, 30, 40 årene, stort sett har fungert som, og dermed livnært seg på, gjestegiveri for byens tvilsomme damer og deres nattlige herrekompanjonger, samt et fast offentlig tilskudd fra staten hvert kvartal. Gjestene sluttet å komme da byens kommunale styre fant det for ille at alle hoteller og restauranter i byen måtte slite slik for å tilfredsstille de besøkende, og heller besluttet å gi alle tilreisende egne luksusboliger i sentrum. Turistnæringen ble istedet subsidiert, og ble godtgjort med en lettvint oppskrift på cider, et nytt og spennende jazzrepertoar til de respektive orkestre, samt et friskt, fast klientell hovedsaklig bestående av prostituerte og deres mannlige drukkenboltkunder. Alle var fornøyde. Ingen klagde lenger. Ingenting kunne lenger gå galt. Bekymringens tid var forbi.

De gamle gjester som man tok opp under hotelleierens besøk var nå blitt en luksus, et minne fra gamle, gamle dager, en kuriøsitet. Som man syntes var flott og spennende, ja det ga en viss underbevisst følelse av å være hjemme igjen, men det hadde ingen praktisk betydning.

Inntil denne fredagen. For det er noe som stikker ett eller annet sted, langt der inne, hos alle de gamle hotellansatte, denne dagen. Hos resepsjonisten, orkesteret, piccoloen, stuepiken, bartenderen, hotellsjefen, kokken, og alle de andre. Det er noe som skjer, når de ser den nesten sorte, mørkeblå fargen som sprer seg i hotelleierens vemodige øyne. De skjønner nå, på et dypt og intuitivt plan, hva hotelleieren skal til å si, før han virkelig sier det. Og med tomme urørlige kropper og blikk, er det som om alle automatisk beveger leppene slik som han, i et blikkstille kor, i det han hvisker:

– Dette hotellet er ikke lenger et hotell.

Det går i dette øyeblikk opp for besetningen at deres liv og virke er overflødig. Det vil si; de har egentlig havnet i en mellomposisjon. En posisjon hvor, på den ene siden, deres daglige, praktiske virke er en oppkonstruert og meningsløs hallikvirksomhet, som de kunne ha oppgitt uten store økonomiske tap, da det offentlige uansett ville ha reddet bedriften. Og hvor de, på den andre siden, ikke lenger husker meningen med, betydningen til, eller nødvendigheten av deres egentlige og opprinnelige tilstand. Og dette gjelder for alle de ulike rollene som utgjør hotellets organisme; resepsjonist som bibliotekar, kokk som stuepike. De bærer fortsatt uniformen, ja de kan sågar kle seg ekstra staselig opp hver fredag ettermiddag, men de aner ikke hvorfor de gjør det, eller hva det betyr.

«I tidligere tider, i enklere tider, var det en mening, en intensjon, bak enhver av hotellets handlinger. En intensjon som samsvarte med, og var en del av, hotellets situasjon og stilling i byen. Enhver kunnskap, enhver utførelse, om det så var kokkens oppskrift på sin berømte eplepai eller orkesterets egenartede uttrykk og fremførelse av Wagners Flygende Hollender, sto i et direkte og eksklusivt forhold til målet»

I tidligere tider, i enklere tider, var det en mening, en intensjon, bak enhver av hotellets handlinger. En intensjon som samsvarte med, og var en del av, hotellets situasjon og stilling i byen. Enhver kunnskap, enhver utførelse, om det så var kokkens oppskrift på sin berømte eplepai eller orkesterets egenartede uttrykk og fremførelse av Wagners Flygende Hollender, sto i et direkte og eksklusivt forhold til målet; nemlig ordførerens appetitt på eplepai, og hans derav begrunnede faste søndagsbesøk, i det første tilfellet; og hotellets musikalske og kunstneriske aura i den andre, som med årene hadde gitt hotellet en helt egen profil. Og for både kokken og orkesteret var det nettopp disse målene som var tilfredsstillende og motiverende i arbeidet. Hotelles stolthet og dertilhørende krav til egen kvalitet og standard, var deres stolthet, og den kjente de oppriktig og organsik. Hotellets profil, dets seriøsitet, dets identitet som byens beste luksushotell, var ikke et forfengelig profittorientert mål. Det lå liksom i hotellmurens gener, det banket i alle de ansattes blodårer, det var deres liv; det var dette som ga dem mening med tilværelsen, som fullendte deres potensial. Som de frydet seg over, og var takknemlige for, hver dag.

Nå har ikke hotellnæringen bruk for sine kunder mer for å få det til å gå rundt. Dens ansatte kan drive med andre ting, ting som egentlig ikke har noe med hotellnæring å gjøre i det hele tatt. Men de kan likevel ta på seg sine uniformer hver fredag, og minnes de gamle tider. De føler seg da som hotellansatte igjen. Og de er på papiret fremdeles hotellansatte. Ja, det er sågar hotelleieren som kommer på inspeksjon hver av disse fredagene. Og de har da fortsatt «gjester»? Og flotte vinglass? Og løk?

Ja, men hva skal man med glass, når man ikke har vin? Og når kundene ikke kjenner forskjell på vin og pærecider? Og hva skal man med løk, når gjestene, som forøvrig ikke er der, ikke kjenner forskjell på omelett og ertestuing? Og hvorfor skal bibliotekaren holde sitt intellekt ved like, når han kun er til pynt? Og stuepiken, hvorfor skal stuepiken streve med å finne et laken og et dynetrekk i samme farge, om hun ikke må? Hun kan hvis hun vil, men hun må ikke. Derfor vil hun ikke. Og derfor er det vel likevel riktig å si at hun ikke kan.

Og det er dette som tidligere fikk det til å syde og koke i alle hotellets hjørner. Det var dette som gjorde dets ansatte til de beste i sin klasse. Og det var dette som var en slik fornøyelse, ja som ga mening, til deres hverdag. Og, ikke minst; det var halve opplevelsen for deres gjesters bybesøk, og grunnen til at de stadig kom igjen. Denne byen har knapt hatt en turist de siste 20 år.

Spennet mellom idé og liv er med andre ord blitt for stort. Og det har nå gått så langt at selv hotellsjefen, som tidligere hadde et godt og ærlig forhold til hotelleieren, ikke lenger forstår ham, og heller ikke sin egen posisjon i byen, i verden. Tidligere var det ikke tid til horer på kvelden, ikke tid til jazz og polsk grisepolka, til pærecider og uflidd hår. Og det var derfor heller ingen interesse for disse tingene. Den gang var det disse tingene som var overflødige, og med rette, da de ikke bare representerte et tidsfordriv, men var direkte skadelig for folks liv og helse, bokstavelig talt, med tanke på konsekvensene de medførte. Altså; en hore i ny og ne er kanskje ikke verdens undergang, men horene er der jo nå bare fordi det er alt for mye fritid. Det er ingen gjester, så noe må man jo fylle hotellbaren med for å holde «hjulene igang». Problemet er, at mens dette har pågått, og hotellsjefen har gjort sitt beste for å holde fasaden ved like hver fredag, så har man blitt avhengige av det. Man blir avhengige av grisepolkaen og de prostituerte, fordi de fyller et tomrom man ikke lenger husker hva rommet. Så, når krigsmarsjen en gang i fremtiden spilles, og hordene kommer, dvs. når en fornem gjest plutselig en dag står ved inngangen, har man ikke annet en gamle grammofonplater, da bandet ikke vet å spille annet enn svinepolka og Miles Davis. Og om gudene ved undergangen forlanger en jomfru, ja da er det beste man har etter å ha endevendt hele bygningen, et maleri av Maria Magdalena på østfløyens vegg. Og et anstendig glass vin? Nei, bare pærecider og hjemmebrent. Men med originale etiketter! Og de hellige verker? Å, ja! Dem har vi, men på et språk ingen lenger forstår.

Motet og dypet bak meningen trengs ikke mer, på vårt kjære hotell. Kun skinnet, tingene, utseendet teller. Ingen tror på motivet lenger. Ingen kan holde et motiv i hånden. Hotellets ansatte er blitt skuespillere i sine egne liv. Skuespillere. Et yrke som trengs når dramaet ikke lenger leves, men konstrueres. Et yrke som trengs når man kun ønsker bevegelse og fysiske resultater. Når man ønsker alt annet enn å være seg selv. Alt annet enn å være sin egen definisjonsmakt. Og man ønsker det fordi man ikke vet bedre. Fordi man har glemt. Og erstattet det med noe annet, som gjør det glemte overflødig. Inntil kunden omsider kommer og fremprovoserer det motsatte.

EPILOG: En mann,et liv og et luksushotell

 

Relatert

DET NAKNE MENNESKET

  • Erik

    Takk for en flott analogi – vår tids appetitt på grisepolka og horer er stor. Det gjør vondt å tenke på hvor dårlig vi skjøtter livene våre og Arven.