Det nittende århundrets filosofi bar preg av en kritisk vending, som i sitt kjølvann ble etterfulgt av en språklig vending i det tjuende århundre. Vårt århundres filosofiske stil er enda ikke satt, men det finnes en gryende trend som kaller seg en spekulativ vending. Etter å ha erfart den kritiske og lingvistiske filosofiens impotens i møte med samtidens virkende krefter, ønsker de spekulative filosofene å nærme seg en mer direkte erfaring av det reelle. Det betyr at fokuset dreies vekk fra antroposentriske spørsmål om mulighetsbetingelser for kunnskap og menneskets begrensning som kulturelt, sosialt og språklig betinget vesen, og gir plass for en mer eksperimentell, risikabel og åpnende tenkning som tar mindre hensyn til mennesket og dets mening. Man er her villig til å risikere både kunnskap og mening for Væren — selv om dette måtte bety en kald og dysforisk erfaring. Det er en filosofi som med sentrale skikkelser som Quentin Meillassoux (After Finitude) og Ray Brassier (Nihil Unbound) søker mot å fullbyrde nihilismen ad fornuftens vei, for så å sette mennesket på kanten av en avgrunn, naken i møte med det ukjente, det absolutte. Spørsmålene fra denne posisjonen er: Hvordan skal vi bygge, og hva skal vi bygge med? «Vi» er subjektet, for dette er en kollektivt eksperiment med mange ulike tenkere og skribenter, kjente og ukjente, et rhizomatisk tenkearbeid som i stor grad pågår i bloggosfæren, utenfor akademia, med mange attraktorer, mange små stjerner, i stedet for ett samlende sentrum, i så fall måtte det være en skjult attraktor, eller kanskje et sort hull.

Etter postmodernismens glade surfing i kaos og mangfold er det nå en kald vitalisme som gjelder, edruelighet og matematisk-logisk armering, ikke for å fange verdens mangfold inn i et konseptuelt system, men for å bygge små øyer av is midt i kaos der man kanskje kan holde stand og gjenvinne en viss oversikt.

Ingen enkel optimisme er å finne blant de spekulative filosofene. Mens den største talsmannen for det forrige århundrets filosofi til sist uttalte nøkternt på tenkningens vegne at «bare en guddom kan redde oss» er det hos de spekulative realistene en tendens til å dvele ved det mest ugudelige; — det er ikke Friedrich Hölderlins greske guddom eller Rainer Maria Rilkes engel de venter på som representant for det absolutte, men derimot H. P. Lovecrafts Cthulu. Ikke sannhetens lys eller lysning, men en bekreftelse av mørket, mennesket som eksistensielt slim, det urovekkende ukjente, og en slags fandenivolsk klarhet og stringens i tanken samt intellektuelt mot og redelighet som eneste våpen.   Etter postmodernismens glade surfing i kaos og mangfold er det nå en kald vitalisme som gjelder, edruelighet og matematisk-logisk armering, ikke for å fange verdens mangfold inn i et konseptuelt system, men for å bygge små øyer av is midt i kaos der man kanskje kan holde stand og gjenvinne en viss oversikt. Alain Badiou er den viktigste inspiratoren for denne filosofiske stilen. Sammen med blant annet Slavoj Žižek ønsker Badiou at det spekulative eksperimentet skal lede ut i revolusjonær handling, mens andre, som Reza Negarestani med blant annet sin roman Cyclonopedia er mer opptatt av å finne et estetisk uttrykk for denne trenden gjennom imaginære syrebad der man plasseres på knivseggen mellom genial forløsning og oppløsende fortapelse. En realisme som går over i surrealisme, og en materialisme som går over i eskatologi.   Vil den spekulative realismens heterogene tenkning konvergere mot et nytt sentrum — mot Væren, eller ser vi her den vestlige sivilisasjon tenkning i et siste desperat forråtnelsesbluss? The Speculative Turn — Continental Materialism and Realism er en nylig utgitt antologi der flere av den spekulative tenkningens fremste representanter og vesentlige problemstillinger er samlet.  Den kan lastes ned gratis her.

«The most merciful thing in the world, I think, is the inability of the human mind to correlate all its contents. We live on a placid island of ignorance in the midst of black seas of infinity, and it was not meant that we should voyage far. The sciences, each straining in its own direction, have hitherto harmed us little; but some day the piecing together of dissociated knowledge will open up such terrifying vistas of reality, and of our frightful position therein, that we shall either go mad from the revelation or flee from the deadly light into the peace and safety of a new dark age.»

– H.P. Lovecraft, The Call of Cthulhu

Av Jo Hammerstad

Relatert
Slavoj Žižeks – Living in the End Times