Den spekulative vendingen

Det nittende århundrets filosofi bar preg av en kritisk vending, som i sitt kjølvann ble etterfulgt av en språklig vending i det tjuende århundre. Vårt århundres filosofiske stil er enda ikke satt, men det finnes en gryende trend som kaller seg en spekulativ vending. Etter å ha erfart den kritiske og lingvistiske filosofiens impotens i møte med samtidens virkende krefter, ønsker de spekulative filosofene å nærme seg en mer direkte erfaring av det reelle. Det betyr at fokuset dreies vekk fra antroposentriske spørsmål om mulighetsbetingelser for kunnskap og menneskets begrensning som kulturelt, sosialt og språklig betinget vesen, og gir plass for en mer eksperimentell, risikabel og åpnende tenkning som tar mindre hensyn til mennesket og dets mening. Man er her villig til å risikere både kunnskap og mening for Væren — selv om dette måtte bety en kald og dysforisk erfaring. Det er en filosofi som med sentrale skikkelser som Quentin Meillassoux (After Finitude) og Ray Brassier (Nihil Unbound) søker mot å fullbyrde nihilismen ad fornuftens vei, for så å sette mennesket på kanten av en avgrunn, naken i møte med det ukjente, det absolutte. Spørsmålene fra denne posisjonen er: Hvordan skal vi bygge, og hva skal vi bygge med? «Vi» er subjektet, for dette er en kollektivt eksperiment med mange ulike tenkere og skribenter, kjente og ukjente, et rhizomatisk tenkearbeid som i stor grad pågår i bloggosfæren, utenfor akademia, med mange attraktorer, mange små stjerner, i stedet for ett samlende sentrum, i så fall måtte det være en skjult attraktor, eller kanskje et sort hull.

Etter postmodernismens glade surfing i kaos og mangfold er det nå en kald vitalisme som gjelder, edruelighet og matematisk-logisk armering, ikke for å fange verdens mangfold inn i et konseptuelt system, men for å bygge små øyer av is midt i kaos der man kanskje kan holde stand og gjenvinne en viss oversikt.

Ingen enkel optimisme er å finne blant de spekulative filosofene. Mens den største talsmannen for det forrige århundrets filosofi til sist uttalte nøkternt på tenkningens vegne at «bare en guddom kan redde oss» er det hos de spekulative realistene en tendens til å dvele ved det mest ugudelige; — det er ikke Friedrich Hölderlins greske guddom eller Rainer Maria Rilkes engel de venter på som representant for det absolutte, men derimot H. P. Lovecrafts Cthulu. Ikke sannhetens lys eller lysning, men en bekreftelse av mørket, mennesket som eksistensielt slim, det urovekkende ukjente, og en slags fandenivolsk klarhet og stringens i tanken samt intellektuelt mot og redelighet som eneste våpen.   Etter postmodernismens glade surfing i kaos og mangfold er det nå en kald vitalisme som gjelder, edruelighet og matematisk-logisk armering, ikke for å fange verdens mangfold inn i et konseptuelt system, men for å bygge små øyer av is midt i kaos der man kanskje kan holde stand og gjenvinne en viss oversikt. Alain Badiou er den viktigste inspiratoren for denne filosofiske stilen. Sammen med blant annet Slavoj Žižek ønsker Badiou at det spekulative eksperimentet skal lede ut i revolusjonær handling, mens andre, som Reza Negarestani med blant annet sin roman Cyclonopedia er mer opptatt av å finne et estetisk uttrykk for denne trenden gjennom imaginære syrebad der man plasseres på knivseggen mellom genial forløsning og oppløsende fortapelse. En realisme som går over i surrealisme, og en materialisme som går over i eskatologi.   Vil den spekulative realismens heterogene tenkning konvergere mot et nytt sentrum — mot Væren, eller ser vi her den vestlige sivilisasjon tenkning i et siste desperat forråtnelsesbluss? The Speculative Turn — Continental Materialism and Realism er en nylig utgitt antologi der flere av den spekulative tenkningens fremste representanter og vesentlige problemstillinger er samlet.  Den kan lastes ned gratis her.

«The most merciful thing in the world, I think, is the inability of the human mind to correlate all its contents. We live on a placid island of ignorance in the midst of black seas of infinity, and it was not meant that we should voyage far. The sciences, each straining in its own direction, have hitherto harmed us little; but some day the piecing together of dissociated knowledge will open up such terrifying vistas of reality, and of our frightful position therein, that we shall either go mad from the revelation or flee from the deadly light into the peace and safety of a new dark age.»

– H.P. Lovecraft, The Call of Cthulhu

Av Jo Hammerstad

Relatert
Slavoj Žižeks – Living in the End Times

  • Johan Sælid

    ” .. de spekulative filosofene [ønsker] å nærme seg en mer direkte erfaring av det reelle. Det betyr at fokuset dreies vekk fra antroposentriske spørsmål om mulighetsbetingelser for kunnskap og menneskets begrensning som kulturelt, sosialt og språklig betinget vesen, og gir plass for en mer eksperimentell, risikabel og åpnende tenkning som tar mindre hensyn til mennesket og dets mening. Man er her villig til å risikere både kunnskap og mening for Væren — selv om dette måtte bety en kald og dysforisk erfaring.”

    Jeg har vanskelig for å forstå hva slags “væren” dette skulle være snakk om, hvis man da her ikke mener postulert væren; altså spekulativ ontologi? Men dette motsier jo setningen om at de nye spekulative filosofene ønsker å nærme seg en “mer direkte erfaring av det reelle”, siden vi jo alle sammen er utelukket fra å erfare metafysiske systemer (derav begrepet “metafysikk”)?

    I alle tilfelle er Væren for mitt vedkommende det stikk motsatte av kaldt og dysforisk, og går aldri på bekostning av mening, siden væren og mening for meg er to sider av den samme mynten. Væren kan jo aldri være noe annet enn følelse, direkte presens; en slags dyp fylde som gjennomtrenger eksistensen og gjør den meningsfull i seg selv? Og hvis “mening” skal ha noen betydning utover språklig-semantiske manipulasjoner, må jo også dette ordet betegne en form for ren, direkte opplevelse?

    Det er tvertimot tap av væren som ledsages av kulde og dysfori, og mang en filosof (men langt i fra alle) filosoferer og postulerer metafysiske systemer nettopp som følge av denne mangelen, i et desperat, halvt ubevisst forsøk på å gjenvinne et slags tapt paradis. Det er ofte karakteristisk for slike tenkere at de blir fanget og opphengt i konsepter om det absolutte; “objektiv Sannhet”, “realiteten” som den “virkelig” er osv, som om det var mulig for oss å favne altet med intellektet som redskap.

    Væren kan aldri i evighet defineres, kun erfares. Den kan hintes om og vekkes i poesi, romaner og annen kunst, men ligger alltid utenfor intellektets rekkevidde, og er derfor alltid mystisk, som D.H. Lawrence skriver:

    “Our life, our being depends on the incalculable issue from a central Mystery into indefinable presence. This sounds in itself an abstraction. But not so. It is rather the perfect absence of abstraction. The central Mystery is each man’s primal original soul or self, within him.”

    Forøvrig kunne man jo alltids hevde at prosjektet om en “desentrering” av menneskets plass i kosmos allerede er fullbyrdet til sin ytterste konsekvens, av naturvitenskapen. Hvordan kunne menneskets posisjon bli mindre “antroposentrisk” enn det allerede er? En tilfeldig materiestenk i utkanten av en ubetydelig galakse i et uendelig likegyldig univers som for det meste består av tomrom.

    Jeg holder en knapp på karakteristikken din om “et siste desperat forråtnelsesbluss”.

  • Jo Hammerstad

    Takk for klare og interessante tanker! De “spekulative filosofene” har veldig ulike tilnærminger, men har det til felles at de forsøker å unngå å henge seg opp i spørsmål om språk, det er i den forstand de søker en mer direkte erfaring av det reelle. For Badiou er matematikk ontologi, og det er den matematiske illuminasjonen som da gjør det mulig å tale om hva væren er. Slik løsriver han spørsmålet om væren fra den typen mening vi kan tale om ved hjelp av ord. Det blir da tale om en matematisk erfaring, ikke en fenomenologisk, og poenget er ikke slik jeg forstår det å fange verden i matematiske konsepter, men å oppnå indre sikkerhet om sammenhenger, som i en innvielse. Så kan man spørre seg om dette er mulig (som også Platon hevdet) eller om dette ender opp i abstrakte tankeleker.

    Badious elever Meillasoux og Brassier henter mer inspirasjon i naturvitenskapene, der Meillasoux for eksempel peker på at vi ad vitenskapelig vei har tilgang på viten om tider før evolusjonen frembrakte mennesket, der ingen fenomenologi har vært mulig, ikke noe erkjennende subjekt. Det som “er”, og som til og med har skapt oss; slim som gradvis blir til menneske, blir da her kun det vi kan spekulere oss frem til. Ian Hamilton Grant tar utgangspunkt i Schellings naturfilosofi med en vektlegging av den inorganiske natur, og Graham Harman tar utgangspunkt i Heideggers verktøysanalyse (med en sterkere betoning av tingenes autonomi enn Heidegger hadde selv) for å finne andre veier å nærme oss det reelle uten å fokusere på språk.

    Kaldt og dysforisk blir stemningen lett når Væren rives vekk fra umiddelbar erfaring, for så å gjøre ulike typer spekulasjon nødvendig i et forsøk på å finne Væren igjen.

    Problemet er at den umiddelbare erfaringen av virkeligheten er et sammensurium av biologiske og sosiale krefter, og en kapitalistisk logikk som konstituerer oss som subjekter. Man må på et vis komme seg på utsiden av dette, skape distanse, før man kan tre inn igjen og handle aktivt og selvstendig. Man kan nok føle fylde, vitalitet og kanskje til og med sterk umiddelbar mening som konsument av fargesprakende produkter, eller i tilfeldig sex, men det er nok ikke da tale om Væren.

    Jeg tror det gir mening å tale om tre trinn. I det første trinnet er Væren noe umiddelbart og selvfølgelig, slik det er i barnets verden. Så lenge man er her er man et produkt av alle kreftene som virker på en, og dypest sett passiv i forhold til disse, uansett hvor mye man handle og utrette. I det neste trinnet blir Væren noe problematisk, man stiller spørsmål med hva man vet, tviler, og forsøker å navigere ved hjelp av intellektet. Man føler at man er adskilt fra verden der ute, en kald og fremmed verden man har så alt for lite kontroll over. Kald dysfori.

    Kommer man seg gjennom denne ensomme, depriverte fasen kan man selv situere seg selv som et senter for Væren og velge å gi fenomener rundt mening etter egen vilje. Da kan livsfylden vende tilbake hvis det er det man ønsker, og hvis man er sterk nok til å bringe sin idé inn i verden. En fullstendig integrert person vil nok kunne være gjennomskinnelig og ren for seg selv, og Væren behøver ikke da å være noe mysterium. For man trenger ikke å tillegge Væren det som er uklart.

    Jeg har sans for de spekulative filosofenes ambisjon om klarhet, og intuisjon om at de må sette seg på siden av verden, ja fullbyrde nihilismen, for å bli kunne fri i forhold til den, men ender de kun opp med spekulasjoner over mentale konsepter blir det ganske meningsløst. Det må handling til. Og det snakker jo flere av dem også om, noe som kan være en god start, men i praksis er nok flesteparten av dem litt for glade i avantgardistiske akademiske spekulasjoner til å gå over til å bli magikere. Tenkningen aner kanskje hva som må til, men er litt for glad i å ha styringen, og litt for redd og bekvem til å la viljen ta over. Og selv om man skulle finne frem til den nakne viljen er det et spørsmål om den typen tenkning de bedriver er sterk nok til å støtte den, eller om en aktiv vilje i dag mer trenger referansepunkter til tradisjon. Skal viljen armeres med myter og alkymi eller med Cantors setteteori og moderne vitenskap? Eller alt på en gang?

    Hvilke handlinger er det forresten som skulle kunne komme ut fra det de driver med, en negasjon av hva som eksisterer ja, men hva ønsker de rent positivt? Den typen spekulasjon kan nok utgjøre en konstruktiv vending, hvis de makter det.

    “Et siste desperat forråtnelsesbluss” er nok ingen usannsynlig konklusjon,—likevel; alkymien har sin nigredo (et tema deres fremste litterære representant Reza Negarestani er opptatt av), kanskje en og annen diamant kan være å finne her for den som ønsker å lete.