Internasjonalt skogår – 2011

I år er det internasjonalt skogår som etterfølger biomangfoldåret 2010. At FN utroper et år til å symbolisere noe, betyr ikke nødvendigvis så mye i seg selv, men man kan gjøre noe ut av det. Det kan tjene som en påminnelse om den rikdom som ikke bare de store skoger utgjør, men de små, og det som finnes rett utenfor manges hjem. I både bevaringen av det artsmangfold skogen opprettholder såvel som de rike opplevelser som man finner der.

Bare man trår litt utenfor en sti, så kommer raskt opplevelsen av å finne sitt eget sted, sitt eget skjul i verden. Opplev gleden ved å se en vakker lysning, uventet; solstråler som trenger gjennom grener, blader og granbar, kanskje en duggfrisk morgentåke, hvor man ser noen rådyr tusle uforstyrret til de blir vare din tilstedeværelse, og stopper opp og observerer deg, om ikke de straks legger på sprang. Eller bare skogens lune stillhet, hvor alt surr og støy legges igjen, som bare blir brutt av dyr og fuglers røster og tilstedeværelse, eller vindens sang. Tryggheten og vitaliteten i stammer som strekker seg og de trette eldre trestammer, herjet av tiden, men som bærer sine arr og furer med verdighet. Skogen er naturens lunger og største tumleplass – trærne i nordisk sed var hellige der de uttrykte foreningen mellom jord og himmel og struttet av liv, og tidens uskrevne og usagte, men naturlig fortellende vers. Skogen behøver både vern og verdsettelse, for glede og for liv, noe å tenke på i år når du legger ut på vandring.

A.Viken

Les erklæringen fra FN her

  • Kjell Haugen

    Ja, dette du skriver innledningsvis er svært vesentlig. FN dedikerer et år til verdens skoger og dette er selvsagt lovende. Samtidig er det en fare for at skogåret ender med en skog av foredrag og høytsvevende taler om hva som burde blitt gjort og hva som er realistiske mål. I Norden har skogen i en god mannsalder vært åsted for en stillingskrig mellom skamskogbruket og en samlet miljøbevegelse. De ganger de to ganske steile partene (med støtte av statlige organer) har gjort tilnærminger til hverandre gjennom ordninger som miljøkartlegging, sertifisering og frivillig vern har det dessverre ikke vart lenge før nye konflikter har utartet seg. Jeg vil si dette har tilspisset seg i det nye årtusenet da det industrielle skogbrukets gamle arsenal av argument i høy grad har integrert den svært aktuelle størrelsen ‘klima’ i debatten om skogbruk og miljøkonsekvenser. Dette gjør ikke saken enklere her i nord siden skognæringens representanter fremstiller sin virksomhet som 100% klima- og dermed, – ganske diskutabelt, – miljøvennlig. Dessuten innebærer dette forholdet at hittil “sjølfreda” skog bør tas ned for gi plass til nye karbonhungrende granplantasjer.

    Jeg vil gjerne supplere Vikens omtale med en utfyllende kronikk, “FNs skogår – også for norsk skog”, skrevet av Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA): http://www.sabima.no/sider/tekst.asp?side=871

    Stemningene og opplevelsene som beskrives i 2.avsnitt, røper at du selv vet å verdsette det minste holt med vital skog. En verdig oppfordring til Kulturverks leserkrets! Ordet skog gir alle en eller annen unik assosiasjon til hjemstedets skog, det være seg en storvokst kulturskog på ei øy i havgapet, raggete innlandsskog av den sorten bl.a. Tarjei Vesaas dikter om, fjellbjørkskog i Trøndelag eller bøkeskogen i Larvik. Parallelt med lokalkulturen får dermed også den nære skogsnaturen en stedegen karakter, uansett om botanikeren fra Artsdatabanken kan fortelle at den tilhører en spesiell naturtype. Da kan man jo virkelig spørre seg om monokultur og plantefelt fra fjord til fjell, fra nord til sør, egentlig er noe å trakte etter? La skogåret bli et handlingens og ettertankens år til fordel også for våre levende skoger.

  • A.Viken

    Takk Kjell, for innsiktsfulle ord (og lenke) som viser hvor vanskelig hele miljøbegrepet blir når det ikke er forankret i en stedlig identitet, men tall, CO2 og det evinnelige gnålet om klimaet, Samtidig som livsførsel og fundamentale endringer som vil være bra for lokalt og regional natur – og klima, ikke vies oppmerksomhet. FN og de som liker å vise seg frem der og i lignende fora er glade i fe sttaler og abstrakte og vidløftige fomuleringer, deres ord er ofte luft i enhver forstand.

    Så lenge man behandler kultur og natur, ja menneske og natur som to separate størrelser i samfunssperspektiv, vil man ikke komme nærmere en løsning, fordi en løsning innebærer helhetstenkning som er fraværende, og da blir det småskårne interesser og kjepphester som står mot hverandre. Og innenfor denne samfunnsstrukturen så har disse interessene på hver sin side legitime mål, fordi begge argumentasjoner finner sin rett i samfunnstrukturens overliggende ambisjoner, som ikke er entydige. Det vil si, den overliggende ambisjon er økt forbruk og markedsvekst – så har man ideelle ambisjoner som strider direkte mot disse, og skaper frustrasjoner, spenninger, og konflikter som ikke finner sin løsning fordi rammebetingelsne er satt, og “alle” blir tildelt et rollemønster som ofte er svært begrenset. Over kampen svever politikeren, som blander roller som bookmaker, manager, dommer og spiller, og gjør bildet uklart og forvirrende. Ikke minst fordi de ambisjoner de setter opp for samfunnet er uforenelige: En fortsatt forbruksvekst og medhørende befolkningsvekst og en fremtid med mindre forurensning, mindre forbruk og større hensyn til natur, til miljøet, til en jord som skal overleve oss selv.

    Løsningen ligger i et samfunnsperspektiv som er organisk, hvor man bygger innenfra og utover, og hvor helhet og de enkelte deler kan fungere tross forskjeller ut fra en fundamental enighet på venstelige punkter som handler om det som skal leve og overleve i generasjoner – ikke bare her og nå.

    Naturstemningene finnes like utenfor døren for de fleste her i Norge,bare man åpner øynene. Det er fantastisk å oppsøke den spektakulære norske naturen og de stedene med særegenhet som tar pusten fra deg i storslåtthet, men man kan og finne mye glede i det lille nære om man gjør seg kjent med det. Og skogen, stor eller et fint lite holt, har den kvaliteten, at man alltid kan se noe nytt, oppleve det på ulike måter, men fremdeles med det samme kjente, kjære og trygge øye.

  • Kjell Haugen

    Det du har skrevet ovenfor er så vettugt som en kan få det og siden jeg er så enig som det går an å bli, vil jeg heller gjengi et utdrag fra en bok jeg setter stor pris på og som for min del har bidratt til ytterligere naturglede. Den sørtrønderske naturfotografen Dag Røtterengs skildrer den lokkende vårnatta i nærnaturen:

    ”Årets første vårnatt under åpen himmel er alltid like spesiell, og noe jeg ser med forventning frem mot gjennom lange, mørke vinterdøgn. Det sitrer liksom i kroppen av lengsel etter skogen – en nærmest opprinnelig skog som ikke er frisert for mye av oss mennesker. Våren blir sjelden gammel før jeg pakker sekken og tar turen ut i natta, der stjernehimmelen er tak og månelyset kaster lange skygger inn blant skjeggete trestammer. Her er ikke synssansen lenger den dominerende, hørselen er vel så viktig. Og fantasien, selvsagt. Vårvinternatta er som skapt for drøm og lengsel, fantasi og tankeflukt.”.

    Sitatet har jeg hentet fra “Naturens storstue – den uberørte barskogen” fra 1996 og en del av hans fantastiske bilder kan ses på Naturfotograf.no, bl.a. dette morsomme dyret:

    http://naturfotograf.no/gallerier/squirrel_1.asp?pgnr=2

    Utdraget gir iallfall undertegnede en uforlignelige vårlengt og skoglengt… Og i kveld sang svarttrosten sine vårtriller i skogen mens de siste solstråler slikket grantoppene.

  • A.Viken

    Takk du, for det fine tekstutdraget! Skal pokker meg komme meg ut igjen snart om ikke lenge. Hehehe, det er ikke så ofte at dyrefoto klarer å berøre meg tross teknisk perfeksjon, da det etterhvert er så uhorvelige mengder av det, om ikke det er et personlig blikk ved det som jeg gjenkjenner, men det her var en herlig krabat!

    Ja, våren kommer nå, lydene, luften og yrheten forteller det.

    AV

  • Kjell

    Hvor i granskogen vart skogåret av, folkens? Håper alle gjør noe med det på kvart sitt vis og kvar sin kant! Jeg er redd det nok engang bare blir fyllstoff av den utbredte typen “feel good”.

  • Kjell

    Det internasjonale skogåret ebber sakte, men sikkert ut. Selv for en som bruker over gjennomsnittet mye tid på å følge med på utviklingen i skogene våre, – både på det politiske og økologiske plan, – virker ikke interessen for å forvalte denne naturarven på et mer helhetlig vis å ha vokst, ihvertfall ikke hos makthaverne som ofte må ta de mest skjellsettende avgjørelsene. Særlig Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) har pekt på alvorlige unnvikelser på hjemlig grunn:

    “I følge regjeringen er det bred politisk enighet om å øke skogvernet. Kanskje er det derfor Norge har forpliktet seg internasjonalt (under biomangfoldkonvensjonen i Japan i fjor) til å verne et representativt utvalg av skog, og at skogvern er blitt tatt opp flere ganger av Stortinget. Det viser seg også at vern av våre nordlige skoger er et godt klimatiltak. På tross av dette og kritikken om lav verneandel, har norske regjeringer unngått å sette et konkret mål på hvor mye av denne skogen de vil verne. Mens Norge profilerer seg på å verne skog i andre land, viker vi altså unna når det gjelder vern i eget land. Ikke før regjeringen trosser skogbrukets sterke næringsinteresser og går inn for å verne vesentlig mer skog,vil Norge overbevise som en nasjon som tar biomangfold og klima på alvor.” (hentet fra reportasjen “Vern på vent”: http://www.sabima.no/sider/tekst.asp?side=954)

    Derimot viser den aktuelle landbruksmeldinga seg å være en demring da det frarådes å satse på storstilt utplanting av fremmede treslag i norsk skogsnatur. Dette er virkelig en gladnyhet av de sjeldne, men mye gjenstår før vi kan snakke om en virkelig landetikk i skogbruket vårt.

    “Ingen satsning på planting av fremmede treslag”: http://www.sabima.no/sider/tekst.asp?side=957

  • Redaksjon

    Takk for oppdatering, Kjell.

    Skogen, vår naturs lunger og standhaftige pilarer, er ikke bare truet, men allerede kraftig desimert. Skogåret har vist som de fleste ulike “xx-år” som utbasuneres fras FN og statlig hold, å være store ord og fint lite annet, tross mindre fagmiljøers og idealisters entusiasme i det små.

    Takk for lenkene og oppmutrende at man vil prioritere vern av av den særegne norske skogsnaturen. Men naturvernet har dessverre begrenset seg i stort til konferanser og luncher, der hvor tidligere tiders aktivisme hadde langt større effekt.

    Det er pussig all den tid vi lever i en mediahverdag hvor aksjonisme faktisk grunnet tilgangen til media umiddelbart nå ville kunne ha en langt større effekt. Besluttende myndigheter er og langt mer sårbare i sine posisjoner for den stadig skiftende og fluktuerende opinionen som endres etter hvor mediavindene blåser.

    Betyr dette at man skal sitte passivt å tenke på hvor fryktelige galt alt er? Nei, det finnes ingen unnskyldning for dem som ser og vet hva som truer den norske naturen uten å gjøre noe. Engasjement nytter, det har historien vist,. noe og forhenværende leder for Naturvernforbundet så tydelig redegjør for i sitt viktige essay:

    http://www.kulturverk.com/2011/12/12/naturvern-er-som-fred-ii/

    Dessverre har de ledende kreftene i de største miljøvernorganisasjonene slik han poengterer gitt opp kampen for nærnaturen til fordel for konsensus med politiske miljøer, noe som selvsagt sikrer stilling og en stabil karriere, men som ikke hjelper naturvernet. At flere fra disse organisasjonenje siden ender opp som statssekretærer eller andre politiske stillinger understreker ytterligere dette faktum.

    Solheim skriver bl.a. om denne konsensusen følgende i sitt essay under tittelen Naturvern er fred:

    «Klimaorganisasjonane har vore nyttige for utbyggjarane og politikarane. På atmosfæren kan ingen vente noko utslag av deira logrande spel.»

    og

    «Vi må arbeide for større og meir synlege konfliktar i politikken, som sovnar utan opprivande strid.»

    Egentlig er på mange måter den valgte tittel for essayet misvisende, selv om det gir mening i den større kontekst, for naturvern er en kamp for naturen som aktivt må kjempes. Det lyder som en forslitt radikal klisje, men det er ikke mindre riktig: Den norske befolkning er materielt sett overmett og tar det for gitt at løsninger skal dale ned over dem som ved et mirakel, slik man tar overfloden av materielle goder som en selvfølge.

    Solheim og andre veteraner innenfor norsk naturvern er inne på noe vesentlig når de etterspør helligheten omkring naturen, som nå betraktes som instrumentell, enten det er som råvarereservoar eller forlystelsespark. Det å holde naturen hellig vil si å holde selve grunnlaget for Livet hellig. Skogen og trærne ble i førkristen tid ansett for å være hellige, en forbindelse mellom det himmelstrevende og det jordbundne. For de som tenker etter er dette en like sikker erkjennelse idag som for tusen år siden, og det som er hellig bør mennesket vokte og verne, fordi det hellige er grunnlaget for de høyere egenskaper vi tilkjennegir det menneskelige.

    Helheten du etterlyser Kjell, springer ut av begrepet Hellig, heilag, i den sammenhengen bør og helhetsforståelse settes.

    Vi får håpe at trærne får flere menneskelige støttespillere i året som kommer, fordi de behøver dem mer enn noensinne.

    Red.

  • Kjell

    Her nevner du en rekke forhold som jeg mer enn gjerne skulle respondert på. Men jeg kan skrive under på hvert ord som står skrevet. I denne omgang skal jeg begrense meg til en gladnyhet på tampen av skogåret 2011:

    “Kongen i statsråd har i dag vedtatt å verne 23 skogområder og ett våtmarksområde som naturreservater. Vedtaket er et ledd i regjeringens satsing på økt skogvern.”: http://www.dirnat.no/content/500044095/Kongen-verner-skog-

    Dermed er ytterligere 24 fantastiske naturområder i landet vårt tilsynelatende sikret mot skadevoldere av ulike slag. Og dette du skriver om naturens hellighet bl.a. basert på Erik Solheims viktige essay “Naturvern er som fred” får meg umiddelbart til å tenke på følgende utdrag fra den iranske filosofen Seyyed Hossein Nasrs klassiker “Man and Nature: The Spiritual Crisis in Modern Man” fra 1968:

    “A re-discovery of metaphysical knowledge, and a revitalization of a theology and philosophy of nature could set a limit upon the application of science and technology. In the old days man had to be saved from nature. Today nature has to be saved from man in both peace and war. Many labour under the illusion that only war is evil and that if only it could be averted man could go on peacefully to create paradise on earth. What is forgotten is that in both the state of war and peace man is waging an incessant war upon nature. The official state of war is no more than an occasional outburst of an activity that goes on all the time within the souls of men, in human society and towards nature. It is no more than a chimerical dream to expect to have peace based upon a state of intense war toward nature and disequilibrium with the cosmic environment. It is only the complete ignorance of what man’s relation to nature means that could allow such views to be entertained. Whether one pollutes water resources in a single bombing or does so over a twenty-year period is essentially the same; the only difference is the matter of time. The net result does not differ in the two cases because in both instances man is waging war against nature.”.

    Så, ja. I sitt vesen er naturvern som fred!

  • Kjell

    Bl.a. Naturarkivet vet å fortelle om en svært velkommen og aktuell boknyhet:

    “En av de viktigste bøker i det internasjonale skogåret 2011 er endelig sluppet og er i salg fra 15.11.
    Norsk urskog og gammelskog er tittelen på en praktbok og faktabok om en viktig del av vår naturarv. Boka er skrevet av Norges fremste ekspertise på biologisk mangfold i skog og redigert av de produktive parhestene Sigmund Hågvar og Bredo Berntsen.” ~ http://naturarkivet.blogspot.com/2011/11/norsk-urskog-og-gammelskog.html

  • Redaksjon

    Takk Kjell, for utfyllende kommentarer. Gladnyheter liker vi, de er aldeles for få så vi klamrer oss til de som dukker opp, og en anmeldelse av Hågvar og Berntsens siste bok skal det nok bli en råd med her på nyåret.

    Godt nyttår ønskes deg og på gjensyn i 2012

    Red.