Dagdrømmens poesi

Av Gaston Bachelard

Metafysikere taler ofte om en «åpning mot verden». Lytter man til dem skulle man tro at de bare behøvde å trekke til side et forheng for plutselig å stå foran verden i en enestående illuminasjon. Så mange erfaringer i konkret metafysikk vi ville hatt om vi tok mer hensyn til dagdrømmens poesi. Å åpne opp mot den objektive verden, å tre inn i den objektive verden, eller å konstituere en virkelighet vi regner for å være objektiv er lange prosesser som bare kan beskrives av positiv psykologi. Men disse skrittene tatt for å konstituere en stabil virkelighet etter tusener av etterjusteringer får oss til å glemme de første åpningenes briljans. Dagdrømmens poesi gir oss verdenenes verden. Dagdrømmens poesi er en kosmisk dagdrøm. Den åpner opp mot en vakker verden, mot vakre verdener. Den gir jeget et ikke-jeg som tilhører jeget: mitt ikke-jeg. Det er dette «mitt ikke-jeg» som fortryller drømmerens jeg og som poeter kan hjelpe oss å ta del i. For mitt «drømmende jeg» er det dette «mitt ikke-jeg» som lar meg leve tillitsfullt i verden. I møte med en reell verden kan man komme til å oppdage bekymringens vesen i seg selv. Så er man kastet inn i verden, utlevert til denne verdens umenneskelighet og negativitet, og verden er da benektelsen av det menneskelige. Kravene til vår realitetsfunksjon krever at vi tilpasser oss realiteten, at vi konstituerer oss selv som en realitet og at vi produserer arbeider som er realiteter. Men frigjør ikke dagdrømmen gjennom selve sin essens oss fra realitetsfunksjonen? Fra det øyeblikk dagdrømmen blir betraktet i all sin enkelhet er det åpenlyst at den vitner om en normal, nyttig irrealitetsfunksjon som holder den menneskelige psyke utenfor et fiendtlig og fremmed ikke-selvs brutalitet.

Det er tider i en poets liv der dagdrømmen assimilerer selv det reelle. Så det han oppfatter blir assimilert. Den virkelige verdenen absorberes av den imaginære verdenen. Shelley gir oss et veritabelt fenomenologisk teorem når han sier at imaginasjonen er i stand til å «få oss til å skape det vi kan se». Følger vi Shelley og poetene generelt må oppfattelsesevnen selv tre til side for den kreative imaginasjonens fenomenologi. Gjennom imaginasjonen kan vi takket være irrealitetsfunksjonens subtiliteter igjen tre inn i tillitens verden, verdenen til det tillitsfulle vesenet, som også er dagdrømmens sanne verden.

Fra La Poétique de la Rêverie, 1960

Claude Debussy – Reverie (Original)

Om Gaston Bachelard

  • Johan Sælid

    “Kravene til vår realitetsfunksjon ..”

    Det er vel kanskje det fremste kjennetegnet på en kultur som har kommet til veis ende at realitetsfunksjonen har gått amok, og fullstendig overstyrer den verdensskapende drømmen, som den anskuer som uproduktiv og irriterende “fantasi” og “illusjon”.

    I virkeligheten er jo vår uimotsigelige “realitet” ikke annet enn forstenet (dag)drøm, stivnet edderkoppspinn; en kollektiv fortelling som opprettholder de mest pragmatiske og trivielle sidene ved eksistensen.

    Vi får håpe Kulturverk ser det som en av sine oppgaver å delta i nedbrytningen av den stivnede veven, slik at ånden kan sive inn og gi pusterom til irrasjonelle og eksentriske gærninger som anser drømmen for å ha forrang fremfor den banale, samfunnsskapte konsensusrealiteten. De fleste andre magasiner ser det jo som sin oppgave å opprettholde den.

    Our revels now are ended. These our actors,
    As I foretold you, were all spirits, and
    Are melted into air, into thin air:
    And, like the baseless fabric of this vision,
    The cloud-capp’d tow’rs, the gorgeous palaces,
    The solemn temples, the great globe itself,
    Yea, all which it inherit, shall dissolve
    And, like this insubstantial pageant faded,
    Leave not a rack behind. We are such stuff
    As dreams are made on, and our little life
    Is rounded with a sleep.

  • Redaksjon

    “I virkeligheten er jo vår uimotsigelige “realitet” ikke annet enn forstenet (dag)drøm, stivnet edderkoppspinn; en kollektiv fortelling som opprettholder de mest pragmatiske og trivielle sidene ved eksistensen” godt skrevet og passende sitat fra Shakespeare, Hr. Sælid.

    KULTURVERK består av ulike skribenter med ulikt ståsted, men et felles fundament finnes i at man vil bryte tabuet og berøringsangsten i forhold til metafysikk, ånd og innsikten om at det er en like naturlig og selvfølgelig del av et menneskes liv som å sove og spise.

    Dette må ikke forveksles med føleri og tilfeldige innfall, og som den gode teksten Naturvitskap og mytar belyser, så er ikke vitenskapen og metafysikken to motstridende felt; de er ikke antagonister. Men begge felt utarmes i fornektelsen av den andre.

    Ja, men det som anses som fornuft, er egentlig galskap, som at man kan drive rovdrift på naturen, selve livsgrunnlaget for mennesket ut fra en destruktiv maksime som rasjonaliserer grådighet globalt (globalkapitalisme) til å være noe formålstjenelig og selvfølgelig for mennesket. Du vet dette med å sage av grenen…

    Dette oppfattes nå nesten som en ustoppelig naturkraft, men er fullstendig menneskeskapt og i sitt utgangspunkt viljestyrt, om enn kunnskapsløst, og kan endres som alle mekanismer som har sitt utgangspunkt i menneskelig vilje og intensjon. Selv om det dog er vanskelig, ja en gigantisk utfordring.

    Samtidig skal man ikke bare fokusere på det negative, som fort kan skape avmakt og fjerne en fra den sunne realitetssansen, men parallelt fremheve det som er godt, vakkert og meningsfylt i tilværelsen.

    På disse områdene håper vi i KV å kunne bidra med en flik.

    Takk for kommentaren og lykkeønskningene.

    // Red.