Dagdrømmens poesi

Av Gaston Bachelard, fotografi av Alice Rosati og serien «Reverie»

Metafysikere taler ofte om en «åpning mot verden». Lytter man til dem skulle man tro at de bare behøvde å trekke til side et forheng for plutselig å stå foran verden i en enestående illuminasjon. Så mange erfaringer i konkret metafysikk vi ville hatt om vi tok mer hensyn til dagdrømmens poesi. Å åpne opp mot den objektive verden, å tre inn i den objektive verden, eller å konstituere en virkelighet vi regner for å være objektiv er lange prosesser som bare kan beskrives av positiv psykologi. Men disse skrittene tatt for å konstituere en stabil virkelighet etter tusener av etterjusteringer får oss til å glemme de første åpningenes briljans. Dagdrømmens poesi gir oss verdenenes verden. Dagdrømmens poesi er en kosmisk dagdrøm. Den åpner opp mot en vakker verden, mot vakre verdener. Den gir jeget et ikke-jeg som tilhører jeget: mitt ikke-jeg. Det er dette «mitt ikke-jeg» som fortryller drømmerens jeg og som poeter kan hjelpe oss å ta del i. For mitt «drømmende jeg» er det dette «mitt ikke-jeg» som lar meg leve tillitsfullt i verden. I møte med en reell verden kan man komme til å oppdage bekymringens vesen i seg selv. Så er man kastet inn i verden, utlevert til denne verdens umenneskelighet og negativitet, og verden er da benektelsen av det menneskelige. Kravene til vår realitetsfunksjon krever at vi tilpasser oss realiteten, at vi konstituerer oss selv som en realitet og at vi produserer arbeider som er realiteter. Men frigjør ikke dagdrømmen gjennom selve sin essens oss fra realitetsfunksjonen? Fra det øyeblikk dagdrømmen blir betraktet i all sin enkelhet er det åpenlyst at den vitner om en normal, nyttig irrealitetsfunksjon som holder den menneskelige psyke utenfor et fiendtlig og fremmed ikke-selvs brutalitet.

Det er tider i en poets liv der dagdrømmen assimilerer selv det reelle. Så det han oppfatter blir assimilert. Den virkelige verdenen absorberes av den imaginære verdenen. Shelley gir oss et veritabelt fenomenologisk teorem når han sier at imaginasjonen er i stand til å «få oss til å skape det vi kan se». Følger vi Shelley og poetene generelt må oppfattelsesevnen selv tre til side for den kreative imaginasjonens fenomenologi. Gjennom imaginasjonen kan vi takket være irrealitetsfunksjonens subtiliteter igjen tre inn i tillitens verden, verdenen til det tillitsfulle vesenet, som også er dagdrømmens sanne verden.

Fra La Poétique de la Rêverie, 1960

 

Claude Debussy – Reverie (Original)

Om Gaston Bachelard