Dagdrømmens poesi

Av Gaston Bachelard, fotografi av Alice Rosati og serien «Reverie»

Metafysikere taler ofte om en «åpning mot verden». Lytter man til dem skulle man tro at de bare behøvde å trekke til side et forheng for plutselig å stå foran verden i en enestående illuminasjon. Så mange erfaringer i konkret metafysikk vi ville hatt om vi tok mer hensyn til dagdrømmens poesi. Å åpne opp mot den objektive verden, å tre inn i den objektive verden, eller å konstituere en virkelighet vi regner for å være objektiv er lange prosesser som bare kan beskrives av positiv psykologi. Men disse skrittene tatt for å konstituere en stabil virkelighet etter tusener av etterjusteringer får oss til å glemme de første åpningenes briljans. Dagdrømmens poesi gir oss verdenenes verden. Dagdrømmens poesi er en kosmisk dagdrøm. Den åpner opp mot en vakker verden, mot vakre verdener. Den gir jeget et ikke-jeg som tilhører jeget: mitt ikke-jeg. Det er dette «mitt ikke-jeg» som fortryller drømmerens jeg og som poeter kan hjelpe oss å ta del i. For mitt «drømmende jeg» er det dette «mitt ikke-jeg» som lar meg leve tillitsfullt i verden. I møte med en reell verden kan man komme til å oppdage bekymringens vesen i seg selv. Så er man kastet inn i verden, utlevert til denne verdens umenneskelighet og negativitet, og verden er da benektelsen av det menneskelige. Kravene til vår realitetsfunksjon krever at vi tilpasser oss realiteten, at vi konstituerer oss selv som en realitet og at vi produserer arbeider som er realiteter. Men frigjør ikke dagdrømmen gjennom selve sin essens oss fra realitetsfunksjonen? Fra det øyeblikk dagdrømmen blir betraktet i all sin enkelhet er det åpenlyst at den vitner om en normal, nyttig irrealitetsfunksjon som holder den menneskelige psyke utenfor et fiendtlig og fremmed ikke-selvs brutalitet.

Det er tider i en poets liv der dagdrømmen assimilerer selv det reelle. Så det han oppfatter blir assimilert. Den virkelige verdenen absorberes av den imaginære verdenen. Shelley gir oss et veritabelt fenomenologisk teorem når han sier at imaginasjonen er i stand til å «få oss til å skape det vi kan se». Følger vi Shelley og poetene generelt må oppfattelsesevnen selv tre til side for den kreative imaginasjonens fenomenologi. Gjennom imaginasjonen kan vi takket være irrealitetsfunksjonens subtiliteter igjen tre inn i tillitens verden, verdenen til det tillitsfulle vesenet, som også er dagdrømmens sanne verden.

Fra La Poétique de la Rêverie, 1960

 

Claude Debussy – Reverie (Original)

Om Gaston Bachelard

 

  • Johan Sælid

    “Kravene til vår realitetsfunksjon ..”

    Det er vel kanskje det fremste kjennetegnet på en kultur som har kommet til veis ende at realitetsfunksjonen har gått amok, og fullstendig overstyrer den verdensskapende drømmen, som den anskuer som uproduktiv og irriterende “fantasi” og “illusjon”.

    I virkeligheten er jo vår uimotsigelige “realitet” ikke annet enn forstenet (dag)drøm, stivnet edderkoppspinn; en kollektiv fortelling som opprettholder de mest pragmatiske og trivielle sidene ved eksistensen.

    Vi får håpe Kulturverk ser det som en av sine oppgaver å delta i nedbrytningen av den stivnede veven, slik at ånden kan sive inn og gi pusterom til irrasjonelle og eksentriske gærninger som anser drømmen for å ha forrang fremfor den banale, samfunnsskapte konsensusrealiteten. De fleste andre magasiner ser det jo som sin oppgave å opprettholde den.

    Our revels now are ended. These our actors,
    As I foretold you, were all spirits, and
    Are melted into air, into thin air:
    And, like the baseless fabric of this vision,
    The cloud-capp’d tow’rs, the gorgeous palaces,
    The solemn temples, the great globe itself,
    Yea, all which it inherit, shall dissolve
    And, like this insubstantial pageant faded,
    Leave not a rack behind. We are such stuff
    As dreams are made on, and our little life
    Is rounded with a sleep.

  • Redaksjon

    “I virkeligheten er jo vår uimotsigelige “realitet” ikke annet enn forstenet (dag)drøm, stivnet edderkoppspinn; en kollektiv fortelling som opprettholder de mest pragmatiske og trivielle sidene ved eksistensen” godt skrevet og passende sitat fra Shakespeare, Hr. Sælid.

    KULTURVERK består av ulike skribenter med ulikt ståsted, men et felles fundament finnes i at man vil bryte tabuet og berøringsangsten i forhold til metafysikk, ånd og innsikten om at det er en like naturlig og selvfølgelig del av et menneskes liv som å sove og spise.

    Dette må ikke forveksles med føleri og tilfeldige innfall, og som den gode teksten Naturvitskap og mytar belyser, så er ikke vitenskapen og metafysikken to motstridende felt; de er ikke antagonister. Men begge felt utarmes i fornektelsen av den andre.

    Ja, men det som anses som fornuft, er egentlig galskap, som at man kan drive rovdrift på naturen, selve livsgrunnlaget for mennesket ut fra en destruktiv maksime som rasjonaliserer grådighet globalt (globalkapitalisme) til å være noe formålstjenelig og selvfølgelig for mennesket. Du vet dette med å sage av grenen…

    Dette oppfattes nå nesten som en ustoppelig naturkraft, men er fullstendig menneskeskapt og i sitt utgangspunkt viljestyrt, om enn kunnskapsløst, og kan endres som alle mekanismer som har sitt utgangspunkt i menneskelig vilje og intensjon. Selv om det dog er vanskelig, ja en gigantisk utfordring.

    Samtidig skal man ikke bare fokusere på det negative, som fort kan skape avmakt og fjerne en fra den sunne realitetssansen, men parallelt fremheve det som er godt, vakkert og meningsfylt i tilværelsen.

    På disse områdene håper vi i KV å kunne bidra med en flik.

    Takk for kommentaren og lykkeønskningene.

    // Red.

  • spirild2

    Hvorfor her og som alltid i alle medier, de forsteinede medier, dekoreres det med unge jenter? Er det guttedrømmer eller er det bare unge jenter som drømmer?

    • Jeg vil mene, i dette tilfelle, at det er en større “synd” å ikke kreditere fotografen, Alice Rosati, som har tatt disse bildene. De tilhører en serie fotografier av to unge kvinner, som har fått tittelen “Reverie”.

      https://www.portraitsofgirls.com/virginia-guidetti-kat-hessen-photographed-by-alice-rosati-in-reverie-for-the-ones-2-watch/

      • spirild2

        Minner litt om David Hamilton.

        Disse fotografiene er nok en gang menneskefokusert med UNGE kvinnelige modeller..

        • AVIKEN

          Jeg synes David Hamilton på sitt beste var en dyktig fotograf og kunstner, men ofte litt for romantiserende med sitt soft focus, men hva han enn har gjort i det private, så endrer ikke det bildenes kvalitet, og bildene over er fine i sin uklare overgnag mellom drøm, virkelighet, det stofflige og substansløse. Men fotografen Jock Sturges, som og har vakt kontroverser, unngår det romantiserte, tilgjorte i sin sublimering, og står derfor over Hamilton i sin kunst.

          Ja, unge kvinner har i alle tider hatt en attraksjon, men hvordan den attraksjonen håndteres er en annen sak, man har gått fra sublimasjon til degenerasjon, #MeToo skvalderet er en hyklersk inversjon. Det er derfor komisk med den plutselige nymoralisme i en tid hvor foreldre lar sine jenter bli seksualiserte produkter uten å blunke, men reagerer med hysteri på at menn finner dem attraktive. Forstå det den som vil.

          Unge kviunner vil alltid være attraktive for de fleste menn i alle aldre (unntak finnes), det er biologien, det er ikke det samme som at menn flest tenker på dem som fritt vilt i utgangspunktet, men i en tid hvor denne unge seksualisteten markedsføres overalt i massemedia, så sier det seg selv at denne overeksponeringen får sine biologisk konsekvenser i en tid hvor alle konvensjoner utenom de som kan farges og brukes av det politiske, liberale hegemoni til høyre og venstre, er brutt sammen for lengst.

          Her noe jeg skrev en gang:

          http://www.kulturverk.com/2013/03/08/gratulerer-med-dagen-sexy-baby/

        • AVIKEN

          Hva skulle de vært da?

      • AVIKEN

        En forglemmelse, det er nå rettet opp.

    • AVIKEN

      Og får jeg legge til, det er temmelig mye annet som er avbildet på KV, så føler ikke at du treffer noe særlig, men du har kanskje en dårlig dag? Men les kommentaren min over. Eldre kvinner drømmer nok de og, men det er ikke så mange som drømmer om dem, det gjelder vel for menn og, men menn har inntil den senere tid ikke vært like opptatt av ¨å bruke sitt utseende som et maktmiddel, og ikkkje knyttete like mey av sine perosnlighet tildet å være attraktiv.

      For de som ikke har levd på sittg utseende, dvs. vært oppfattet som «pen» av omgivelsen, går overgangen til å bli eldre bedre, selvsagt, men for den som var vant med masse komplimenter for sin skjønnhet etc. og levde på dette, er det tungt å eldes, skjønnhet korrumperer på så mange vis.

      Nå er mange «menn» mimboer, går på SATS og gjør seg til i likhet med sine venninner, sterke kropper, men svake karakterer. Nåja, livet er nådeløst, men likevel fullt av gaver avhangig av perspektiv.

      • spirild2

        Jeg ser ingenting å være så veldig uenig om, dine betraktninger er alltid velfunderte, Aviken.
        Poenget mitt var ikke “Menn og unge kvinner”, det er intet nytt. Tenåringsgutter liker tenåringsjenter, menn i 40, 50, 60 åra liker også tenåringskvinner, ja, “sånn er vel livet da”?

        Prepubertale, magre jenter som poserer i snodige settinger og stillinger, med store følsomme øyne med lite klær på, i dunkelt lys, tja, er det kunst?
        Dunkelt lys idag med “photoshop”, på 80-tallet med filteret “Cokin”?

        En del artikler på kulturverk har nettopp unge vakre kvinner i rare gevanter i rare omgivelser som illustrasjoner til artikler.
        Et nettmagasin som først og fremst er en motstemme i denne mørketiden gjør som andre der ute, dere bruker også ungdom, ikke for å selge, men som “pynt”. Det blir for lettvint.

        • AVIKEN

          Nja, det blir din snevre tolkning, men den skal du få ha i fred. Du svare deg selv og ikke det jeg skrev, fanget i egen skuffelse, som svært mange mennesker er.

          En motstemme er ikke det samme som en antitese til alt i samtiden, og skjønnhet og eros i ulike former har enn inspirerende kraft, slik den har hatt i århundrer, enten det er natur, menneske eller kultur som er utgangspunktet.

          Eros har en vitaliserende kraft om er viktig og mobilisere om man ønsker endringer av noe slag, ikke bare politisk, det poltiske endrer ikke i første instans, men i siste instans.

          Men interessant nok er det noe som Alt right og gud vet hva alle disse neoreaksjonære kaller seg som allerede går i sirkler, ikke forstår, og velger heller selv om de hverken besitter ånd, moral, noen spesiell karakter eller metafysisk overbevisning, å klamre seg til borgerlige 1800-talls idealer de ikke er i nærheten på milevis å leve opp til, men lever like grisete som alle andre med trynet godt ned i grisetrauet.

          For å si det brutalt, det nytter lite å drømme om Downtown Abbey mens man masturberer til Pornhub.

          Og dessuten er ikke vi EN motstemme, men flere ulike stemmer som ikke marsjerer i geledd, vi er ikke et politisk parti, men noen som våger når vi tar oss tiden til å fundere på samtidsfenomener dypere enn de fleste andre norske organer på verdensveven som det så fint heter, selv om vår produksjon ikke er stor for tiden.

          Eros er en voldsom sterk kraft, den er på mange måter selve livet, og selv om mine åndsfiender bruker den, så er jeg ikke så dum at jeg derfor skulle frasi meg den.

          Det finnes en kraft som kan ta mennesket i inn i den nye tid, denne kraften må ha eros med seg, for paradoksalt nok, så er det tross surmaget kritikk fra en del kvinner som av personlige årsaker lar sine meninger farges av dette, kvinner av den selvsikre sjeldne sorten som forstår eros best i vår tid, fordi de lengter etter en dypere autoritet som man ikke finner i småborgerlig nostalgi.

          Om noe, så burde KV hatt mer av den erotiserende kvinnelige kraft i seg, det er min konklusjon etter at du grunnet dine solide skivebom fikk meg til å tenke etter.

          God natt

          A.

  • AVIKEN

    @spirild2:disqus Jeg synes David Hamilton på sitt beste var en dyktig fotograf og kunstner, men ofte litt for romantiserende med sitt soft focus, men hva han enn har gjort i det private, så endrer ikke det bildenes kvalitet, og bildene over er fine i sin uklare overgnag mellom drøm, virkelighet, det stofflige og substansløse. Men fotografen Jock Sturges, som og har vakt kontroverser, unngår det romantiserte, tilgjorte i sin sublimering, og står derfor over Hamilton i sin kunst.

    Ja, unge kvinner har i alle tider hatt en attraksjon, men hvordan den attraksjonen håndteres er en annen sak, man har gått fra sublimasjon til degenerasjon, #MeToo skvalderet er en hyklersk inversjon. Det er derfor komisk med den plutselige nymoralisme i en tid hvor foreldre lar sine jenter bli seksualiserte produkter uten å blunke, men reagerer med hysteri på at menn finner dem attraktive. Forstå det den som vil.

    Unge kvinner vil alltid være attraktive for de fleste menn i alle aldre (unntak finnes), det er biologien, det er ikke det samme som at menn flest tenker på dem som fritt vilt i utgangspunktet, men i en tid hvor denne unge seksualisteten markedsføres overalt i massemedia, så sier det seg selv at denne overeksponeringen får sine biologisk konsekvenser i en tid hvor alle konvensjoner utenom de som kan farges og brukes av det politiske, liberale hegemoni til høyre og venstre, er brutt sammen for lengst.

    Her noe jeg skrev en gang:

    Moral har ingen autonom mening i seg selv. Moral er ikke et formål.
    Det gir ingen mening for de fleste å leve «moralsk» når moralen ikke er
    satt i en større sammenheng, og den siste rest som nå finnes i sekulær
    politisk moralisme og kollektiv skyldfølelse, er det ingen som
    respekterer fordi ingen tror på den.

    http://www.kulturverk.com/2013/03/08/gratulerer-med-dagen-sexy-baby/