ESSAY: Sjakkmeditasjoner

«Chess is war over the board. The object is to crush the opponent’s mind.»

– Robert Fischer

Av Jo Hammerstad

Sjakk forteller oss mye om forholdet mellom vilje og nødvendighet, om hva frihet i høyere forstand betyr. Man starter spillet med utallige muligheter, som for hvert trekk snevres inn til et mer og mer særegent forløp, der mulighetene til variasjon blir færre og færre i takt med at en endelig avgjørelse nærmer seg. Det gjelder å flytte brikkene slik at ens egen frihet vokser i forhold til motstanderens, noe som krever en evne til å tenke stort og fleksibelt både i rom og i tid. Man vil her oppdage at impulsivitet, det som umiddelbart kan synes som frihet, på sikt begrenser mulighetene. Frihet ligger i det å planlegge ut fra en klar forståelse av større sammenhenger, mens umiddelbarhet fører til slaveri under det som fremstår som skjebne. Samme dynamikk finner vi i menneskers livsløp og tradisjonelle sykluser; det som starter som nærmest ubegrensede muligheter får mer og mer preg av skjebne og begrensning. Skjebne er imidlertid ikke noe man skal unngå; kunsten er å selv være den som ligger en liten fordel foran slik at skjebnen kan styres inn til seier – en seier som alltid krever store offer.

La oss se på brikkenes symbolikk. Bønder har man mest av, og de er også mest begrensede i sine bevegelser. Er de nære hjemmet våger de av og til å springe to felt ut, men deretter må de nærmest motvillig skyves fremover, og da kun hvis de har støtte bak. De greier ikke å beseire andre brikker i ren kamp, men må lure seg på dem fra siden.

Tårnene derimot kutter rett frem, virilt, logisk, kompromissløst, langs rene, aksiale linjer som krysser både sort og hvitt, de står for et mannlig prinsipp.

Løperne beveger seg diagonalt, og begrenser seg da til én farge, men sklir til gjengjeld gjennom eksistensielle utfordringer der de ufleksible tårnene har vansker med å komme seg frem. De står for det kvinnelige prinsipp; fra et åndelig perspektiv mer begrensede, men fra et eksistensielt perspektiv mer fleksible, særlig tidlig i spillet.

Springerne representerer intuisjonens sprang.

Kongen er hærens hjerte, det faste punkt alt i siste instans hviler på, selv om han gjør lite av seg. Det østlige idealet der ikke-handling er høyeste handling. Dronningen har størst rekkevidde av alle brikkene på brettet, og kan bevege seg både diagonalt og aksialt; hun speiler kongens bevegelsesmuligheter, men med det drivet utover mot verden som kjennetegner det kvinnelige prinsipp. Dronningen er den mektigste brikken på brettet, mens kongen er selve grunnlaget for at det kan være noe spill i det hele tatt. Men faller dronningen uten at motstanderen samtidig påføres vesentlige tap er det som regel kun et spørsmål om tid før også kongen må falle.

Det er symbolsk sett interessant å tenke på at Fischer ble mester i USA som 13-åring i det som har blitt regnet som århundrets spill, der han på spektakulært vis vant ved å ofre sin dronning; et ekstremt offer sett fra brettets rent umiddelbare materielle perspektiv, men et genialt offer sett fra visdommens større perspektiv.

Verdens kanskje mest interessante sjakkpersonlighet var Robert Fischer; en mann som ofret alt for å bli best i denne kunsten. Det er symbolsk sett interessant å tenke på at Fischer ble mester i USA som 13-åring i det som har blitt regnet som århundrets spill, der han på spektakulært vis vant ved å ofre sin dronning; et ekstremt offer sett fra brettets rent umiddelbare materielle perspektiv, men et genialt offer sett fra visdommens større perspektiv. Da han ble verdensmester sluttet han imidlertid å spille profesjonelt, selv om sjakk var det eneste han virkelig kunne. Han forsøkte da å knytte seg både til det religiøse og til det politiske, noe som kan tyde på et indre behov for en større meningsgivende horisont også utenfor spillets verden. Kanskje en lignende logikk som hovedpersonen Josef Knecht erfarer i Hermann Hesses Glassperlespillet; at en avgrenset perfeksjon, uansett hvor sublim, må hente inspirasjon også fra en absolutt åndelighet og fra et faktisk samfunnsliv – hvor skittent det enn kan være.

På sine gamle dager ønsket Fischer å fornye sjakk-kunsten ved å stokke tilfeldig om på brikkenes posisjoner i starten av spillet. Han mente at de gamle mulighetene ved spillet var uttømt. Transcenderte Fischer her det gamle spillet og ante noe nytt? Kan vi analogt tenke på vår tid, en endetid, som en tid der et visst kaos må til for at fornyelse skal finne sted? Eller et dronningoffer?

Sent i sjakkspillet må kongene i bevegelse. Aleister Crowley, som var en ekstremt lovende sjakkspiller før han ble magiker berører sjakkspillets kongemystikk i denne eskatologiske passasjen fra The Book of the Law:

«Behold! these be grave mysteries; for there are also of my friends who be hermits. Now think not to find them in the forest or on the mountain; but in beds of purple, caressed by magnificent beasts of women with large limbs, and fire and light in their eyes, and masses of flaming hair about them; there shall ye find them. Ye shall see them at rule, at victorious armies, at all the joy; and there shall be in them a joy a million times greater than this. Beware lest any force another, King against King! Love one another with burning hearts; on the low men trample in the fierce lust of your pride, in the day of your wrath.»

«Play out a boring game to the end and funny things can happen; Fischer knew it.»

– Hans Ree

En dokumentar om Robert Fischer:

Århundrets spill: http://www.youtube.com/watch?v=wsaD8GLw0qw

  • Johan Sælid

    Takk for fine meditasjoner. Forfriskende å lese et essay der skribenten ikke kvier seg for å benytte fredløse begreper som ånd og skjebne like ufortrødent som fysikeren snakker om energi og krefter. Ønsker redaksjon og skribenter hell og lykke med magasinet Kulturverk!