Avoir un Centre (1988)

Frithjof Schuon (1907-1998) var en av det tjuende århundrets fremste eksponenter for tradisjonell metafysikk og for Religio Perennis. Vi presenterer han her for første gang på norsk med en av hans sentrale tekster, hvor vi får et kritisk perspektiv på den moderne humanistiske kultur og dens genikultus sett fra et tradisjonelt ståsted.

Første del

Å være normal er å være homogen, og å være homogen er å ha et senter. En normal mann er en hvis tendenser er, om ikke fullstendig entydige, i det minste konkordante; det vil si at de overensstemmer nok til å tjene som redskap for det avgjørende senteret som vi kan kalle følelsen av det absolutte eller Guds kjærlighet. Tendensen mot det absolutte, som vi er laget for, er vanskelig å realisere i en heterogen sjel; en sjel som mangler et sentrum, da heterogeniteten nettopp strider mot ens grunn for å være. En slik sjel er a priori «et hus i strid med seg selv,» og dermed skjebnebestemt til å falle, for å tale eskatologisk.

Indias antropologi – som er åndelig så vel som sosial – skiller på den ene siden mellom homogene menn hvis sentre ligger på tre ulike nivåer, og på den andre siden mellom alle homogene menn og de som i mangel av sentrum ikke er homogene; den tilskriver denne mangelen enten et forfall eller en «blanding av kastene» – fremfor alt mellom de kastene som er lengst vekk fra hverandre. Men det er de naturlige kastene, ikke de sosiale, vi ønsker å tale om her: De førstnevnte faller ikke alltid sammen med de sistnevnte, for de institusjonelle kastene inneholder unntak, i den grad at de blir tallmessig svært store og dermed inkluderer alle menneskelige muligheter. Dermed skal vi, uten å ville bry oss med kastene i India, beskrive så konsist som mulig de grunnleggende tendensene kastene er redskap for, og som finnes over alt hvor det er mennesker, der ulike tendenser dominerer ut fra gruppenes ulike natur.

Det er først den intellektuelle, spekulative, kontemplerende, geistlige type, som tenderer mot visdom eller hellighet; hellighet som refererer mer bestemt til kontemplasjon, og visdom til dømmekraft. Så er det den krigerske og kongelige typen, som tenderer mot ære og heroisme; selv i åndelighet – siden hellighet er for alle – denne typen vil ha lett for å være aktiv, kjempende og heroisk, derav idealet om «dygdens heroisme». Den tredje typen er den respektable «gjennomsnittsmannen»: han er i hovedsak hardtarbeidende, balansert, utholdende; hans senter er kjærlighet til arbeid som er nyttig og godt laget, og båret frem med Gud i sinnet; han aspirerer hverken til transcendens eller ære – selv om han ønsker å være både from og respektabel – men som den geistlige typen elsker han fred og er ikke interessert i eventyr; en tendens som predisponerer ham for en type kontemplasjon som passer med hans yrke. Sist er det typen som ikke har noe ideal annet enn nytelse i den mer eller mindre grove betydningen av ordet; dette er driftsmennesket, som siden det ikke vet å mestre seg selv må mestres av andre, slik at hans store dygd vil være underkastelse og trofasthet.

Utvilsomt er det slik at det mennesket som finner sitt senter kun utenfor seg selv i nytelser, som han vil føle seg tom uten – ikke virkelig er «normal»; men han er likevel mulig å frelse gjennom sin underkastelse til noen som er bedre enn seg, og som vil fungere som hans senter. Dette er nøyaktig hva som skjer – men på et høyere plan som kan angå hvem som helst – i forholdet mellom disippel og åndelig mester.

«Pariaen har hverken senter eller kontinuitet; han er et intet som ivrer etter opplevelser; hans liv er en oppstykket serie av tilfeldige erfaringer. Faren denne typen representerer for samfunnet er åpenbar da man aldri vet hvilken type person man har med å gjøre; ingen kan stole på en leder som på bunnen er en kvakksalver og som gjennom sin natur er predisponert for forbrytelser.»

Men det er fortsatt en annen menneskelig type, nemlig det mennesket som mangler et senter, ikke fordi det er deprivert fra det gjennom drifter, men fordi han har to eller til og med tre sentre samtidig: dette er typen kjent som pariaen, som oppstår fra en «blanding av kaster», og som bærer i seg selv den doble eller tredobbelte arven av divergerende typer; den geistlige typen, for eksempel, kombinert med den materialistiske og hedonistiske typen vi nettopp har talt om. Denne typen, som mangler en akse, er kapabel «til alt eller ingenting»; han er en etterligner og født skuespiller, alltid på utkikk etter et substitutt for senteret, etter en psykisk homogenitet som nødvendigvis unnviker ham. Pariaen har hverken senter eller kontinuitet; han er et intet som ivrer etter opplevelser; hans liv er en oppstykket serie av tilfeldige erfaringer. Faren denne typen representerer for samfunnet er åpenbar da man aldri vet hvilken type person man har med å gjøre; ingen kan stole på en leder som på bunnen er en kvakksalver og som gjennom sin natur er predisponert for forbrytelser. Dette forklarer ostrakismen i det indiske systemet med hensyn til de som har blitt unnfanget fra blandinger som er for heterogene, de «kasteløse». Vi sier at dette forklarer ostrakismen, og ikke at det unnskylder overgrepene, eller at evalueringen av individer alltid er rettferdig, noe som i praksis er umulig.

Generelt kan vi si at et menneskes psykologiske type ikke avgjøres eksklusivt av tilstedeværelsen av en gitt tendens, men av dens predominans; og i den forstand eller med denne reservasjonen – kan vi si at den førstnevnte typen er «åndelig»; den andre «edel»; den tredje «anstendig», den fjerde «driftig»; og den femte «forfengelig» og «overskridende». Åndelighet, edelhet, anstendighet: dette er de fundamentale tendensene blant menn som i følge Hindudoktrinen er «født to ganger» eller kvalifisert for innvielse. Driftighet og forfengelighet: dette er tendensene til de som a priori ikke er konkret kvalifisert for en åndelig vei men som i egenskap av å være mennesker likevel ikke har noe valg; noe som vil si at hvert menneske i prinsippet kan redde seg selv. Som Ghazali har sagt, noen mennesker må man piske inn i Paradiset.

Så det er håp for mennesket uten senter, hva nå enn årsaken til dets nød og skrøpelighet måtte være; for det er et supramenneskelig senter som alltid er tilgjengelig for oss, og hvis spor vi bærer i oss selv, gitt at vi er laget i Skaperens bilde. Det er derfor Kristus kunne si at det som er umulig for mennesket er mulig for Gud. Uansett hvor desentralisert mennesket måtte være er det slik at så snart det oppriktig vender seg mot himmelen gir dets forhold til Gud det et senter; vi er alltid i verdens senter når vi henvender oss til det Evige. Dette er synspunktet til de tre monoteistiske religionene av semittisk opphav, og også synspunktet sett fra den menneskelige nødens og guddommelige nådens posisjoner.

«For det er bare for åpenbart at selv om kvinnen som kjønnslig vesen søker sitt senter i mannen, er hun ikke mindre fullt ut i besittelse av sitt senter på akkurat den måten hylikere og pariaer ikke er det. Med andre ord: Hvis kvinnen som sådan aspirer mot et senter situert utenfor seg selv, nemlig i det komplementære kjønn – akkurat som sistnevnte på samme måte søker sitt vitale rom i sin kjønnslige motpart, har hun likevel en integrert personlighet som menneske, på den betingelsen at hun menneskelig er i konformitet med normen, noe som impliserer kapasiteten til å tenke objektivt, fremfor alt i anliggender hvor dyden krever det.»

Det er av grunnleggende viktighet å ikke blande sammen mangelen på et senter – som er abnormalt – i den hyliske og somatiske typen, med samme mangel – men normal i dette tilfellet og situert på et helt annet plan – i det kvinnelige kjønn. For det er bare for åpenbart at selv om kvinnen som kjønnslig vesen søker sitt senter i mannen, er hun ikke mindre fullt ut i besittelse av sitt senter på akkurat den måten hylikere og pariaer ikke er det. Med andre ord: Hvis kvinnen som sådan aspirer mot et senter situert utenfor seg selv, nemlig i det komplementære kjønn – akkurat som sistnevnte på samme måte søker sitt vitale rom i sin kjønnslige motpart, har hun likevel en integrert personlighet som menneske, på den betingelsen at hun menneskelig er i konformitet med normen, noe som impliserer kapasiteten til å tenke objektivt, fremfor alt i anliggender hvor dyden krever det. For ofte tenkes det at kvinnen er i stand til objektivitet og dermed desinteressert logikk bare på bekostning av sin femininitet, noe som er radikalt feilaktig; kvinnen er nødt til å realisere ikke spesifikt maskuline egenskaper selvfølgelig, men de normative og grunnleggende menneskelige kvaliteter som er obligatoriske for ethvert menneske; og dette uavhengig av kvinnens psykologi som sådan.

Et annet poeng å overveie er det personlige senteret i forhold til visse rasefaktorer. Hvis blandingen mellom raser som er for ulike hverandre bør unngås er det nettopp fordi denne ulikheten generelt har som konsekvens at individet innehar to sentre, noe som praktisk talt betyr at det ikke har noen; med andre ord, at det ikke har noen identitet. Men det er tilfeller hvor, motsatt, blandingen gir et harmonisk resultat, nemlig når hver forelder representerer en slags raselig overmetthet, slik at rasetypen er begrensende heller enn positiv; i dette tilfellet viser kombinasjonen med den fremmede rasen seg som en frigjørelse og gjenetablering av likevekt; men denne løsningen er like eksepsjonell som dens betingelser. Enhver sjel inneholder to poler, men normalt er de komplementære og ikke divergerende.

«Nå er et geni alt for ofte en mann uten senter, hvor denne mangelen er erstattet av en kreativ hypertrofi. Det finnes et geni som tilhører det normale, og dermed balanserte og dydige mennesket; men ‘kulturverdenen’ og ‘kunst for kunstens skyld’ aksepterer med samme entusiasme normale og abnormale menn, de siste var da særlig tallrike i den grad genier kan være det – i den verden av drømmer og mareritt som utgjorde det nittende århundre.»

Den praktiske interessen ved alle disse betraktningene ligger i det faktum at vi lever i en verden som på den ene siden har en tendens til å ta fra mennesket dets senter, og som på den andre siden tilbyr dem­ «geniets kult» i stedet for helgenen og helten. Nå er et geni alt for ofte en mann uten senter, hvor denne mangelen er erstattet av en kreativ hypertrofi. Det finnes et geni som tilhører det normale, og dermed balanserte og dydige mennesket; men «kulturverdenen» og «kunst for kunstens skyld» aksepterer med samme entusiasme normale og abnormale menn, de siste var da særlig tallrike i den grad genier kan være det – i den verden av drømmer og mareritt som utgjorde det nittende århundre. At genier av denne typen ofte har vært uheldige og desperate personer som har endt i ulykke tar ikke fra dem noen prestisje i den offentlige opinionen; tvert imot, folk finner dem desto mer interessante og «autentiske», og lar seg selv bli tiltrukket av forførelsen, ja fascinasjonen som emanerer fra deres sirenesanger og tragiske skjebner.

La oss ta eksempelet med en mann som har to ulike aner og dermed to likebyrdige senter, ett intellektuelt og idealistisk og et annet materialistisk og nytelsessykt: Som en intellektuell vil denne mannen skape en filosofi, men den vil være betinget av hans materialisme og kjærlighet til nytelse; som en materialist ønsker han å nyte livet som en bon vivant, men hans nytelser vil bli intellektualisert, dermed vil han nyte livet som en epikureer og estet. Og han vil være en unnvikende og inkonsekvent mann, dominert av øyeblikkets nytelse som han alltid vil rettferdiggjøre gjennom sin hedonistiske filosofi; og dette er en av de farligste mulighetene som finnes.

Følgelig er det ikke forbausende at en mann som på en og samme tid er et geni og samtidig mangler et sant senter lett blir en psykopat – og dette nettopp på grunn av hans uhemmede subjektivisme – om han nå er en schizoid kunstner, en paranoid politiker eller en annen karikatur av storhet. Det er vel og bra å beundre kvalitetene til et briljant verk; dets skaper kan ha, ved siden av sitt geni, en komplett odiøs karakter; da kan man si at verdiene som manifesteres i hans verker, eller i noen av dem, kun gjelder en enkelt del av hans splittede og eksentriske psyke, og ikke en homogen personlighet.

Når det gjelder profan genialitet i seg selv, ved siden av spørsmålet om hvorvidt den er normal eller morbid, god eller dårlig, er det viktig å vite at den kan være medium for en kosmisk kvalitet, eller en arketype for skjønnhet og storhet, og at i så fall ville det være urettferdig å avvise dens produksjon. Likeledes ville det være urettferdig å forakte produksjonen av den enkle grunn at den ikke er tradisjonell kunst, akkurat som det motsatt ville være rent fordomsfullt å beundre et verk bare fordi det er tradisjonelt eller hellig, siden det kan være dårlig utført og manifestere uintelligens så vel som mangel på kapasitet. Kort sagt kan kosmiske verdier, eller estetiske og moralske kvaliteter manifestere seg selv i et hvilket som helst menneskelig klima, i den grad det ikke setter opp hinder for dem.

*

*  *

Del II – Del III – Del IV