Slavoj Žižeks – Living in the End Times

I Slavoj Žižeks nyeste bok, Living in the End Times, er hans underleggende premiss at det globale kapitalistiske systemet nærmer seg et apokalyptisk nullpunkt. Denne apokalypsens «fire ryttere» utgjøres av den økologiske krisen, den biogenetiske revolusjonens konsekvenser, ubalanser innad i systemet (problemer med intellektuelle rettigheter, kamper om råmaterialer, mat og vann), og en eksplosiv vekst av sosiale forskjeller og utelukkelser. Til sammen utgjør dette en traumatisk sannhet som den sosiale bevisstheten tar i mot på en måte som kan analyseres ved hjelp av sorgens fem stadier, slik de beskrives av psykologen Elisabeth Kübler-Ross. Man starter med benektelse (”det er ingen grunnleggende uorden”), deretter sinne (eksemplifisert gjennom eksplosjoner av raseri mot den nye verdensordenen), så forhandling (”hvis vi forandrer noe her og der kan kanskje livet gå videre som før”), og depresjon (”hvis det er så ille, hvorfor da bry seg om noe som helst?”), før man endelig går gjennom nullpunktet og når en aksept hvor situasjonen ikke lenger oppfattes som en trussel, men som en mulighet for en ny begynnelse. Med disse stadiene som ledetråd analyserer Žižek det globale systemet, med det mål å vekke en frigjørende entusiasme.

Av Jo Hammerstad

Vi presenterer her et oversatt utdrag fra bokens introduksjon:

Vendingen mot en frigjørende entusiasme skjer kun når den traumatiske sannheten ikke bare blir akseptert på en uengasjert måte, men når den leves fullt ut:

«Sannheten må leves, ikke forkynnes. Gjør klar til kamp! Som Rilkes berømte linjer: ‘For det er ikke noe sted som ikke ser deg. Du må forandre ditt liv’.» Dette avsnittet fra Hermann Hesses Glassperlespillet kan ikke annet enn å fremstå som en merkelig non sequitur: hvis Tingen ser tilbake på meg fra alle kanter, hvorfor forplikter dette meg til å forandre mitt liv? Hvorfor ikke heller en depersonalisert mystisk opplevelse hvor jeg «går ut av meg selv» og identifiserer meg med den andres blikk? Likeledes, hvis sannheten må leves, hvorfor må dette innebære en kamp? Hvorfor ikke heller en meditativ indre opplevelse? Årsaken er at den «spontane» tilstanden i våre daglige liv er en levd løgn, noe som krever en kontinuerlig kamp skal man bryte ut. Utgangspunktet for denne prosessen er å bli skremt av seg selv. Når Marx i sitt tidlige Bidrag til kritikk av Hegels rettsfilosofi analyserte Tysklands tilbakeliggenhet, gjorde han en avgjørende men sjeldent bemerket observasjon om sammenhengen mellom skam, skrekk og mot:

«Den faktiske byrden må gjøres enda mer tyngende ved å opprette en bevissthet om den. Ydmykelsen må økes ved å gjøre den offentlig. Hver sfære i det tyske samfunnet må bli avbildet som samfunnets partie honteuse og disse faststivnede tilstandene må man få til å danse ved at man synger til dem deres egen melodi! Folket må forskrekkes av seg selv for at de skal få mot.»

Slik er oppgaven vår i dag, i møte med den eksisterende globale ordenens skamløse kynisme.

Som en del av oppgaven burde man ikke være redd for å lære av sine fiender. Etter å ha møtt Nixon og Kissinger sa Mao: «Jeg liker å ha med de på høyresiden å gjøre. De sier hva de virkelig mener – i motsetning til de på venstresiden som sier én ting og mener en annen.« Det er en dyp sannhet i denne observasjonen, som stemmer bedre i dag enn den gjorde på Maos egen tid: man kan lære mye mer av intelligente kritiske konservative (ikke reaksjonære) enn man kan fra progressive liberale. De sistnevnte har en tendens til å viske ut «motsetningene» i den eksisterende ordenen som de førstnevnte gjerne innrømmer er uløselige. Det Daniel Bell kalte «kapitalismens kulturelle kontradiksjon» preger dagens ideologiske sykdom fra grunnen av: kapitalismens progresjon, som nødvendiggjør en ideologi basert på konsum, underminerer gradvis den holdningen som i utgangspunktet gjorde kapitalismen mulig (den protestantiske etikken) – dagens kapitalisme fungerer i økende grad som en «institusjonalisering av misunnelse».

Sannheten vi her har med å gjøre er ikke en «objektiv sannhet», men den selvrefererende sannheten om ens egen subjektive posisjon; slik sett er det en engasjert sannhet, som ikke måles ut fra sin faktiske nøyaktighet men ut fra måten den påvirker den subjektive utsagnsposisjonen. I sitt Seminar 18, om «en diskurs som kanskje ikke er en illusjon», ga Lacan en konsis definisjon av fortolkningens sannhet i psykoanalysen: «Fortolkningens sannhet kan ikke testes gjennom spørsmål man kan svare ja eller nei på, fortolkningen utløser sannhet som sådan. Den er kun sann i den grad den virkelig følges.» Det er ikke noe «teologisk» i denne presise formuleringen, kun en innsikt i den dialektiske enheten av teori og praksis i psykoanalytisk fortolkning (og ikke bare det): «Testen» av fortolkningen ligger i sannhetseffekten den utløser i pasienten. Det er også slik man burde (gjen)lese Marx’ tese XI: Den Marxistiske teoriens test er sannhetseffekten den utløser blant sine adressater (proletarene) når de transformeres til revolusjonære subjekter.

Det vanlige «Du er nødt til å se det før du kan tro det!» burde alltid leses sammen med sin inversjon: «Du er nødt til å tro det før du kan se det!» Selv om man kan være fristet til å si i mot disse perspektivene – den blinde troens dogmatikk versus en åpenhet mot det uventede – burde man likevel insistere på sannheten i den andre versjonen: sannhet, i motsetning til kunnskap, er, som en Begivenhet i Badious forstand, noe kun et engasjert blikk, blikket til et subjekt som «tror på det«, er i stand til å se. Ta kjærlighet for eksempel: I kjærlighet er det kun den elskende som ser i sitt kjærlighetsobjekt den X som er grunnen til hans kjærlighet, parallakseobjektet; i den forstand er kjærlighetens struktur den samme som strukturen i en Badiouisk Begivenhet, som også eksisterer kun for de som gjenkjenner seg selv i den. Det kan ikke være noen Begivenhet for en ikke-engasjert objektiv observatør. Mangler denne engasjerte posisjonen vil beskrivelser av tingenes tilstand, uansett hvor presise, mislykkes i å generere frigjørende effekter – i siste instans gjør de bare løgnens byrde enda mer undertrykkende, eller, for å sitere Mao igjen, «de løfter en stein bare for å slippe den ned igjen på sine egne føtter.»

Jeg angripes for å være antisemitt og for å spre sionistiske løgner, for å være en slovensk nasjonalist i smug og en upatriotisk nasjonalsviker, for å være en krypto-Stalinist som forsvarer terror og for å spre borgerlige løgner om kommunismen. . . Så kanskje, bare kanskje, er jeg på riktig vei, trofasthetens og frihetens vei.

Da Sartre i 1948 så at han lå an til å bli svertet av begge sider i den kalde krigen skrev han: «skulle dette skje ville det bare bevise én ting: enten at jeg er veldig klønete, eller at jeg er på riktig vei.» Ofte er det slik også jeg føler det: Jeg angripes for å være antisemitt og for å spre sionistiske løgner, for å være en slovensk nasjonalist i smug og en upatriotisk nasjonalsviker, for å være en krypto-Stalinist som forsvarer terror og for å spre borgerlige løgner om kommunismen. . . Så kanskje, bare kanskje, er jeg på riktig vei, trofasthetens og frihetens vei. Blant de ellers alt for sentimental-humanistiske dialogene i Stanley Kubrick’s Spartacus, er det en samtale mellom Spartacus og en pirat som tilbyr å organisere transport for slavene over Adriaterhavet. Piraten spør Spartacus ærlig om han er klar over at slaveopprøret er dømt på forhånd, at rebellene før eller siden vil bli knust av den romerske hæren; vil han fortsette å kjempe til siste slutt, selv om han går et uunngåelig tap i møte? Spartacus’ svar er selvfølgelig bekreftende: slavenes kamp er ikke bare et pragmatisk forsøk på å forbedre sin posisjon, det er et prinsipielt opprør på frihetens vegne, så selv om de taper og blir drept vil ikke kampen ha vært forgjeves siden de vil ha hevdet sin ubetingede engasjement i frihetens tjeneste – med andre ord er deres opprør i seg selv, uansett resultat, en suksess i den grad det tar del i frihetens udødelige idé (og man burde her gi «idé» ordets fulle Platonske tyngde).

Denne boken er en bok om kamp, som følger Pauls overraskende relevante definisjon: «For vi kjemper ikke mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer [kosmokratoras]  i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Efeserne 6:12). Eller, oversatt til dagens språk: «For vi kjemper ikke mot faktiske korrupte individer, men mot de som generelt har makt, mot deres autoritet, mot den globale ordenen og den ideologiske mystifikasjonen som opprettholder den.» Å engasjere seg i denne kampen betyr å gi sitt bifall til Badious formel mieux vaut un désastre qu’un désêtre: det er bedre å ta sjansen på å engasjere seg i trofasthet til en Sannhets-Begivenhet, selv om det skulle ende katastrofalt, enn å vegetere i den begivenhetsløse utilitaristisk-hedonistiske overlevelsen til de Nietzsche kalte de «siste mennesker». Det Badiou avviser er dermed offerrollens liberale ideologi, med dens reduksjon av politikken til et program for å unngå det verste, dens avkall på alle positive prosjekter og forfølgelse av det minst dårlige alternativ. Ikke minst fordi, som Arthur Feldmann, en jødisk forfatter fra Wien bittert bemerket: Prisen vi vanligvis må betale for overlevelse er våre liv.

(s. xii-xv, Living in the End Times, Slavoj Žižek)

Slavoj Žižek intervjuet av Riz Khan:

Living in the End Times According to Slavoj Žižek: