Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Se for deg at du går inn i en tropisk skog. Høye trær ruver over deg. Du ser også små trær, busker, småvekster og slyngplanter. Luften er rolig, full av lyder fra fugler, insekter og frosker. Sola kan skimtes mellom trærne, men løvverket gjør at lufta er relativt kjølig. Det er et behagelig sted å være. Etter en stund legger du merke til at skogen ikke er helt uberørt. Du kan se spor etter føtter, og på bakken ligger greiner som åpenbart er blitt kuttet med kniv eller saks. En nærmere inspeksjon av plantene du ser rundt deg avslører at nesten hver eneste en bærer frukt eller bær! Her er det papaya, kiwi, kaffe, pære, bønner, chili. Bare i den lille delen av skogen som du kan se rundt deg anslår du at det må være titalls, kanskje flere hundre, kilo med frukt, bær og spiselige rotfrukter. En bedagelig tur gjennom skogen med en kurv, og du har plukket din lunsj! Er dette edens hage?

Av Anders Asphaug

Slik kan det nok fortone seg, men her er det ingen forbudne frukter. Du befinner deg i en skogshage, nøye uttenkt og formet etter permakulturprinsipper.

I en naturlig skog finner planter og dyr spontant sine nisjer. Noen planter trenger mindre lys enn andre, og kan dermed vokse i skyggen av større trær. Noen slår dype røtter, og kan dermed vokse i nærheten av andre som holder seg i overflaten av jordsmonnet. Man slår rot der man kan, slik at jord og ressurser over tid utnyttes maksimalt. En levedyktig skog, som ethvert annet balansert økosystem, forringer ikke grunnlaget for sin egen eksistens. Jordsmonnets fruktbarhet bevares, og nye vekster slår rot når gamle dør.

Foto: London Permaculture

Permakultur er en måte å dyrke jorda på som etterligner jordas øvrige økosystemer.  Med detaljert kunnskap om plante- og dyreriket gjenskaper man det som skjer i en naturlig skog, men altså med mat- og nytteplanter som innbyggere. Resultatet kan være en matskog som den beskrevet over; en have som nesten ikke trenger vedlikehold fordi den i likhet med andre økosystemer er selvopprettholdende. Den planter, vanner og gjødsler seg selv med lite eller ingen hjelp fra menneskehånd. Jordsmonn, vann og sollys utnyttes maksimalt, samtidig som jorda ikke forringes som i vanlig irrigasjonsjordbruk. Tvert i mot vil jordsmonnet i en velpleid permakulturhage stadig forbedres. Jord som dannes langsomt gjennom naturlige nedbrytningsprosesser blir av en helt annen kvalitet, og produserer mat av en mye rikere smak, vitamin- og mineralkvalitet enn utarmet jord som kun har fått kunstgjødsel. Denne tilfører nemlig bare det mest nødvendige for hurtig plantevekst.

Siden de fleste økologiske nisjene i en slik hage allerede er opptatt, er det liten mulighet for uønskede planter eller dyr å etablere seg. Hvis dette likevel skulle skje, løser man problemet med blikk for helheten i systemet, heller enn nærsynt på detaljnivå.  Her bruker man ikke primitive løsninger som sprøytemidler. I stedet jobber man med systemiske tilpasninger. Resultatet er ofte ikke bare at uønskede elementer elimineres, men at man også får positive tilleggseffekter. Har man for eksempel et snegleproblem, kan man introdusere ender i systemet. Disse vil spise sneglene, og i tillegg blant annet bidra med gjødsling av jorda. I permakulturens verden har man altså ikke et snegleproblem, man har andemangel! Om mus spiser av avlingen er det hverken nødvendig eller ønskelig å bruke drastiske midler for å drepe eller fordrive dem. Mus er nyttige fordi de krafser opp jorda. Dette bedrer jordas kvalitet, fordi luftig jord er bedre for mikrobene som står for nedbrytningen av dødt plantemateriale. Man kan derfor heller plante musenes favorittkål, slik at de holder seg unna dine foretrukne delikatesser. Eksemplene på geniale løsninger er mange, og felles for dem er at man søker å jobbe med naturen, ikke mot den.

Et spesielt imponerende eksempel på hvilke muligheter som ligger i permakultur, er et prosjekt som ble utført av blant andre australske Permaculture Research Institute i Jordan, ikke langt fra Dødehavet. Som videoen under viser, gjorde man her på relativt kort tid et særs øde område saltørken fruktbart igjen.

“Greening the desert” viser at det faktisk er mulig å reversere forørkningsprosessen, og det i et av verdens mest vanskelig dyrkbare områder. Den antyder dermed også at man trolig kan unngå utallige katastrofer som en følge av vannmangelen mange steder i verden hvor grunnvannsreserver brukes opp på vannkrevende irrigasjonsjordbruk. http://www.terradaily.com/reports/Groundwater_Depletion_Rate_Accelerating_Worldwide_999.html

Foto: London Permaculture – Bildet er fra Greening the Desert II i Jordan

Jordbruk og kultur

Ordet permakultur (permaculture) har sitt opphav i to betydninger: permanent agriculture og permanent culture. I den siste betydningen aner man at filosofien bak har blikk for mer enn det åpenbare målet om å gro mat. Måten et samfunn produserer sin mat på kan anses som selve grunnlaget for kulturen. Dette gjelder åpenbart i materiell forstand, men man kan også si at det utgjør en viktig del av det spirituelle grunnlaget.

Det å anlegge og vedlikeholde en permakulturhage fordrer et tankesett, en måte å forholde seg til naturen og virkeligheten på, som adskiller seg fra det de fleste i Vesten er vant med. For at systemet skal fungere trengs det at man tar hensyn til økosystemets kompleksitet. Den eneste måten vi vil være i stand til å ta inn denne kompleksiteten på, er å ta tiden til hjelp. Dette er nødvendig både på grunn av våre egne forståelsesbegrensninger og fordi økosystemer er dynamiske og sykliske, så de må observeres over tid hvis vi skal nærme oss en forståelse. Gjennom tålmodighet, åpenhet for læring og tilstedeværelse gjør man i den permanente kultur naturen til ens læremester; den lærer oss hvordan vi må tenke for å lykkes.  Over tid vil man slik internalisere en måte å tenke på som er helhetlig og syntetiserende heller enn fragmentert og analytisk. For de som kjenner til det som kan kalles det åndelige arbeid er dette kjente tanker. Man jobber med å være tilstede i seg selv, man temperere egoets krav med ydmykhet overfor ikke-personlige krefter, og man tilstreber helhet og enhet med disse kreftene (som kan kalles åndelige eller guddommelige).

Men hva så? Er dette et realistisk scenario? Skulle dagens moderne mennesker overtales til å bli hagebrukere i stor skala? Under de gjeldende omstendighetene er dette tilsynelatende utopisk. Av grunner som jeg kort skal skissere under, kan man imidlertid også stille spørsmålet på hodet: er det realistisk at vi vil være i stand til å opprettholde det industrielle jordbruket for all fremtid?

I industrielt jordbruk gjelder helt andre suksesskriterier. Her søker man å forenkle og rasjonalisere naturens prosesser slik at man kan få uniforme løsninger som fungerer i stor skala. Man anser seg selv som den Herre som undertvinger naturen et rasjonalistisk, industrielt tankesett. Ut fra sine egne kriterier har denne tankemåten vært en enorm suksess. Industrielt jordbruk er nemlig enormt effektivt i den forstand at det har gjort en svært liten andel av befolkningen i stand til å produsere den voldsomme mengden mat som trengs for å opprettholde (og øke) verdens befolkning. De kulturelle konsekvensene denne spesialiseringen har hatt kan neppe overvurderes.  For eksempel ville den absurde og destruktive vekstideologien som er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget vårt neppe være mulig om ikke hoveddelen av befolkningen levde fremmedgjort fra dette grunnlaget.  Om permakultur hypotetisk sett skulle erstatte betydelige deler av det industrielle jordbruket, ville en lignende fremmedgjøring ikke være mulig. Det heterogene og organisk ”uordnede” permakultursystemet er lite maskinvennlig, og dermed ville en betydelig større andel av befolkningen i et slikt samfunn måtte involvere seg i matproduksjonen.

Men hva så? Er dette et realistisk scenario? Skulle dagens moderne mennesker overtales til å bli hagebrukere i stor skala? Under de gjeldende omstendighetene er dette tilsynelatende utopisk. Av grunner som jeg kort skal skissere under, kan man imidlertid også stille spørsmålet på hodet: er det realistisk at vi vil være i stand til å opprettholde det industrielle jordbruket for all fremtid?

Et spørsmål om energi

Det som muliggjør det industrielle jordbruket er selvsagt de tankemessige, metodiske og teknologiske nyvinninger som moderniteten har brakt oss. I enda større grad er det imidlertid avhengig av den enorme tilgangen på billig energi som oljealderen har gitt. For hver kalori med mat som produseres i det industrielle jordbruk forbrukes det så mye som ti kalorier fossilt brennstoff. På toppen av dette er det også slik at kunstgjødsel og sprøytemidler fremstilles av olje. Vi ser altså at selv om man er i stand til å produsere mye mat med liten menneskelig arbeidskraft, så er moderne jordbruk ekstremt uøkonomisk når vi setter opp energiregnskapet slik.  Så lenge vi har en stadig økende tilgang på fossilt brennstoff (slik tilfellet har vært de siste hundre årene) kan vi tilsynelatende ta oss råd til denne ekstravagante sløsingen, men denne tiden er etter alt å dømme over. I følge det internasjonale energibyråets siste rapport (International Energy Agency: World Energy Outlook, 2010 – http://www.worldenergyoutlook.org/) er produksjonstoppen for konvensjonell råolje allerede passert; den var i 2006. Dermed er det kun et tidsspørsmål før etterspørselen overstiger tilbudet, noe som vil ha store konsekvenser for prisen på olje, og dermed for økonomi og jordbruk.

Kilde: IEA: World Energy Outlook, 2010

Verden nådde i følge IEA produksjonstoppen av konvensjonell råolje I 2006. Det er diskutabelt hvorvidt den videre utviklingen vil være som på denne grafen. IEA er kjent for sine overoptimistiske prognoser for verdens energisituasjon, noe som det er blitt hevdet skyldes politisk press fra USA  (http://www.guardian.co.uk/environment/2009/nov/09/peak-oil-international-energy-agency.)

Det synes klart at permakultur er ett av elementene som vil kunne lette den potensielt smertefulle avvenningen av vår oljeavhengighet. Ved å jobbe med naturens prosesser, i stedet for mot dem, reduseres energibruken radikalt, samtidig som man altså også slipper de andre kjedelige miljømessige konsekvensene som industrijordbruket har. Samtidig er det også klart at for å drive denne typen jordbruk effektivt kreves det at man samler erfaring over tid. Det kan dermed synes som om ting haster, og det er gåtefullt at debatten omkring energi og jordbruk ikke allerede raser heftig.

Avsluttende refleksjoner

Denne kortfattede artikkelen har blant annet forsøkt å skissere permakultur som dyrkningsform, å stille opp noen kontraster mellom permakultur og vårt nåværende industrielle jordbruk, å antyde noen kulturelle og åndelige konsekvenser av disse systemene, og å påpeke grunnen til at industrielt jordbruk i nåværende skala i framtiden trolig ikke vil være mulig. Her er det åpenbart mye mer som kan sies. Dette faller imidlertid utenfor denne artikkels siktemål, som er å inspirere til videre tenkning. Flere og flere synes å innse at det samfunnssystemet vi i dag lever under ikke er holdbart verken åndelig eller fysisk. Men hva er egentlig alternativene? Hvordan skal vi forestille oss dem om vi ikke også har en visjon for hvordan det materielle grunnlaget for kulturen skal ivaretas? Permakultur representerer et utgangspunkt som gjør det lettere å se for seg et samfunn som faktisk er bærekraftig. Uttrykket ”i harmoni med naturen” fremstår i denne sammenhengen som noe ytterst konkret, ikke kun en naiv klisjé. Kraften og elegansen som ligger i permakulturens prinsipper tenner håp om at noe slikt faktisk kan være mer enn retorikk.

Noen kilder for mer informasjon:

Se http://en.wikipedia.org/wiki/Permaculture for en mer detaljert oversiktsartikkel og mange flere kilder.